Keane: Hopes and Fears
Det er stilt store forventninger til denne debutskiva til britiske Keane, takket være engelsk presses trang til å hype opp ting. Det samme var greia til Snow Patrol, som nylig leverte et skikkelig rævva album. Keanes "Hopes and Fears" starter som en våt drøm, men den tørker litt inn etterhvert.
La oss kalle de en ekstremt strukturert utgave av Muse, eller en sofistikert utgave av Coldplay. Det har vært mye virak rundt det faktum at trioen ikke benytter seg av gitarer, men det er forsåvidt ingen big deal i en musikkform som ikke er avhengig av gitar. For dette er jo strengt tatt ikke indierock, som mange ynder å kaller det. Keane er pop, med rock-tendenser.
Det er singelen og åpningskuttet "Somewhere Only We Know" som har skapt de store overskriftene, og det er selvsagt med rette. Denne låta er tvers igjennom nydelig og desperat, og ekstremt melodiøs. En låt som forsvarer hypen. Og det fortsetter i samme stil, med de påfølgende "This Is The Last Time" og ikke minst "Bend And Break", som holder samme vidunderlige nivå. Vi snakker altså over-the-top melodiøs pop/rock, som ikke kan unngå å bli likt av mennesker med god musikksmak.
Deretter skjer det noe - eller er det nettopp det det ikke gjør? Låtene blir rett og slett kronisk svakere fra spor fire og utover, og selv om for eksempel "Everybody`s Changing" og "Bedshaped" holder et akseptabelt nivå, er det såpass mange midt-på-treet låter at skiva ikke viser annet enn et lovende band, med tendenser til å gjøre noe vanvittig bra i framtida.
PS! Keane spiller på Odden under Quart Festivalen tirsdag 6. juli.
Del på Facebook | Del på Bluesky