Noxagt: The Iron Point
Instrumental-trioen Noxagt fra Stavanger står fortsatt på en grunnmur av bratsj, bass og trommer. Likevel både trøkker og fenger de mer enn hvilken som helst naglekledt hobbysatanist eller PR-sulten vampyrparodi. Jeg har kanskje aldri hørt et norsk band som forener musikalsk intelligens og monsterdigre vikingmuskler bedre enn Noxagt på The Iron Point.
Kritikerne stilte seg i samlet skrytekor da Noxagt debuterte i fjor med Turning It Down Since 2001. Musikkmagasinet Wire utpekte debuten som en av de beste platene i 2003 uansett sjanger. Og Thurston Moore, som også har gitt ut plater for Noxagt-hjernen Kjetil Brandsdal, skryter uhemmet av de norske støypredikantene.
Noxagt både turnerer og deler labelplass på Load Records med sjangerguruene Lightning Bolt, og bruker produsent Billy Anderson (Melvins, Fantomas, Mr. Bungle) til å produsere platene sine.
For første gang i hele min lytterkarriere har jeg funnet en plate som virker like slagkraftig hele veien fra start til mål. Der hvor Mayhem, El Caco eller andre norske trøkkeband blir kjedelige og forutsigbare, trekker Noxagt strikken videre og holder seg attraktive helt frem til målstreken.
Nøkkelen ligger definitivt i produksjonen, og hvordan lydbildet er utformet. Det er aldri snakk om låter i ordets tradisjonelle forstand. Det er stemningen og trøkket, hvordan instrumentene virker sammen som er viktig. Overtoner fra fuzzbratsjen som skyter i alle retning, som spjærer øregangene mine, og gir fritt spillerom for brutale knockout-slag fra trommeslager Jan Christian Kyvik og bassmester Kjetil Brandsdal.
Noen ganger låter det rein og skjær metal. Naked In France høres omtrent slik jeg forestiller meg de hardeste kampene på marken i Bagdad. Blood Thing er en like beinhard fight, men nå sitter Noxagt foran Playstation-maskinen og kjører Grand Turismo. The Hebbex eksponerer særnorske folkelementer i strykerinstrumentet, mens rytmeseksjonen banker over vindskeive taktfigurer med Schwarznegger-muskler og Einstein-intelligens.
I noen få tilfeller får ørene slappe av og nyte organiske ambient-stemninger alà Loveless, der meloditemaer får større rom og luft under bratsjvingene.
No tikke klokka er Noxagts eneste coverlåt, og også eneste spor med vokalstemmer. Hagbard Heien synger en glitrende versjon av folketonen Kling No Klokka - koselig lytting for oss nordmenn, garantert eksotisk og mystisk for det amerikanske publikummet (hvilket er stadig voksende, så vidt jeg har forstått).
Noxagt har fusjonert det brutale med det vakre, det utfordrende og ukonvensjonelle med det håndgripelige og lyttbare. Jeg beundrer dem for det, og selvfølgelig ekstra mye fordi de klarer å trøkke så inni hampen med bare en bratsj alene over rytmeseksjonen.
Likevel er det ikke ikke det at de er annerledes som gjør dem bra. Først og fremst har Noxagt laget en plate som gir meg lytterus, som pirrer nysgjerrigheten min, og som jeg vet at har en langt lenger levetid enn de aller fleste plater som kommer i 2004.
Noxagt skal forøvrig også innom John Peel i løpet av turnèen med "The Iron Point". Om det blir plateutgivelse derfra er ennå usikkert, men uansett sier spillejobben sitt om hvilket nivå Rogalandsgjengen befinner seg på.
Anbefales på det sterkeste!
Del på Facebook | Del på Bluesky