Franz Ferdinand: Franz Ferdinand

2003 var et forferdelig dårlig år for britisk rockemusikk. Radiohead og Blur gjorde hver sine hederlige forsøk på å overgå egne klassikere, men da året ble oppsummert i musikkblekkenes julenumre var det hip-hop og fabrikkpop-artistene som stakk av med de største overskriftene. Få uker senere hadde tabloidforsidene en annen ordlyd: Belle & Sebastian utropte Glasgow-kollegaene Franz Ferdinand til sine nye helter, mens New Yorks hippeste platepushere mottok EPn "Darts of Pleasure" med vidåpne armer. Dermed så NME sitt snitt til annonsere sin "egen" rockesensasjon for 2004. "Franz Ferdinand er bandet som vil forandre verden. Du er dust om du ikke liker disse", var den klare beskjeden til leserne.

Av Anders Finslo // 29.03.04

Den musikalske sannheten om Franz Ferdinand er ikke fullt så sensasjonell: 2004 flommer over av "post-post"-punkband som bruker sen 70-talls - og tidlig 80-talls new wave som musikalske bærebjelker. Amerikanske sjangerfrender som Hot Hot Heat, The Walkmen, Interpol og The Rapture kunne like gjerne blitt tildelt den samme hypen som Franz Ferdinand.

Men verden vil bedras. Folk flest søker kjøpsanbefalinger etter forsideomslagene på tabloidmagasinene. Nå var det på tide med et europeisk svar på Strokes-bølgen, og Franz Ferdinand var på rett sted til rett tid.

For all del, årets hippeste debutplate er en udiskutabelt jevn og sterk plate - det er ikke det - men det er forskjell på å fenge fletta gjennom gode refrenger og kreative sjangerblandinger, og det å lage musikk som vil definere generasjoner eller tidsepoker - som vil bli husket for mer enn bare musikken.

The Strokes "Is This It" (2001) er en sånn plate; den er allerede skrevet inn i musikkhistorien som selve navlestrengen i asfaltrockens renessanse dette århundret. Det samme gjelder fenomenet White Stripes som har satt nye griller i hodene på titusener av undergrunnsband verden over. Vi snakker om "hvitstriper" og "strokesgutter", ikke sant? Aldri i verden om noen blir kalt "rockefranzer" eller "skotte-rockere" etter denne plata.

Franz Ferdinand er blottet for nytenkning utover det å resirkulere gamle moter i "spennende" blandinger. De taler ingen annens røst enn sin egen, og de skiller seg ikke nevneverdig ut fra de tusener av undergrunnsband som har oppdaget at det er stas å mikse dansebeats med klassiske rockegitarer.

Derimot er "indierockens redningsmenn" mindre feige og dogmatiske enn de fleste av sine konkurrenter. Alex Kapranos vekker oppsikt når han synger på tysk i "Auf Achse", eller når han puster homoerotiske strofer som "dance with me Michael" i dancefloor-kuttet "Michael". I Hot Hot Heat-aktige "This Fire" er kapranos plutselig punkvokalist: "This fire is out of control, I'm gonna burn this city". Ordene vrenger seg ut av halsen på Kapranos, men "opprøret" er litt for gjennomsiktig til at det går hjem hos meg.

Sjangerhoppingen er mer annerledes enn den er kul. Franz Ferdinand er ennå ikke komfortable med sine musikalske ytterpunkter, og da blir det litt for voldsomt å skifte fra hanekam til hockesveis i en og samme låt.

Sånn sett er The Rapture et stødigere band enn Franz Ferdinand, men dessverre var ikke markedet rede for danceindie-sjangeren da The Rapture platedebuterte med "Echoes" for et år siden. Nå har Franz Ferdinand stukket av med "seieren", og det med fattige to potensielle klassikere; radiohiten "Take Me Out" og "Jacqueline".

"Take Me Out" har adoptert idèen bak Lennon/McCartney-klassikeren "A Day In A Life" ved å samle to låter under èn og samme paraply. Vers-refreng-formatet er erstattet med selvstendige partier og temposkifter i overgangene. Den første delen er en vokalbasert Strokes-standard, den andre er langsommere og funkbasert. Et gitarriff av en annen verden sørger for at låta allerede er stemplet som klassiker. Men Beatles-synergien fra 1967 må Franz Ferdinand se lenge etter; så bra er den ikke.

Åpningslåta "Jacqueline" er platas andres killerspor. Alex Kapranos resiterer i ekte Jarvis Cocker-stil om en skotsk arbeiderklassejente som er tvunget til å holde på jobben hun hater, før bandet eksploderer med pøsende Clearlake-gitarer og halsbrekkende skrikesang: "So much better on holiday / So much better on holiday". Kapranos' stemme harmonerer perfekt med teksten, og bandet riffer knallharde fengeappeller til både credrockere og dansedamer.

Både The Smiths og Blur ble ufortjent opphauset da de debuterte med middelmådige plateutgivelser for henholdsvis 20 og 13 år siden. Senere gjorde begge seg selv til hjørnesteiner i britisk pophistorie med en rekke fantastiske plater. Franz Ferdinand har et bedre utgangspunkt enn de fleste andre NME-forsideband, men om de klarer å tråkke i fotsporene til Morrissey og Damon Albarn er vanskelig å svare på. Historien om de vodkaglade kunststudentene fra Glasgow kan like gjerne ende med dette.