Death Cab For Cutie: Stille før stormen

(Oslo/PULS:) "Again, thank you for pretending it's Friday night", sier en skuffet og sarkatisk Death Cab For Cutie-bassist Nick Harmer. Et fullstappet Garage er vitne til en av morgendagens garanterte indiepop-suksesser, likevel er publikum bare såvidt høflige nok til å klappe mellom låtene.

---

/ /

Av Anders Finslo // 20.02.04

---

Men snart vil de samme menneskene komme til å skryte av at de var der; akkurat som de nå gjør med Queens of The Stoneage og Elliott Smith, som Claes Olsen inviterte til So What-kjelleren rett før de fòr opp til rockehimmels. Etter gårsdagens konsert er jeg ikke i tvil om at Death Cab For Cutie blir det neste bandet på skrytelista fra betongkjelleren i Grensen 9. Jeg har ikke vært på en bedre konsert siden The Flaming Lips på Rockefeller i fjor!

Hjemme i USA er Death Cab For Cutie allerede et veletablert navn. Fjorårets "Transatlanticism" er fullt fortjent eksponert på fremste salgshylle - rett under Postal Service, som er sideprosjektet til vokalist Ben Gibbard (dette må du sjekke ut!!).

Seattle-kvartetten tar hovedsaklig utgangspunkt i "lette" punkpopmelodier, og revitaliserer dem i et langt mer ambisiøst formspråk enn vi er vant til å høre slike melodier. De puster luft under vingene på 90-tallets angstrock. Plukker det uforutsigbare og enkeltgeniale fra The Flaming Lips, kjellermuggen fra The Wrens og det velkalkulerte fra Clearlake og The Crash.

Ja, for ikke å snakke om det filmatiske og flytende i Sunny Day Real Estate og Mew. Ben Gibbard har både Wayne Coyne-knekken og The Crash-vokalist ... barnlige uskyldighet i stemmebåndet. Men i "Lightness" overgår han dem begge med en fraseringsmagi bare Bob Dylan kan hamle opp med. Du kan høre den på plate, men det kan ikke måle seg med måten han kastet tonene gjennom Garage-kjelleren i går kveld.

I refrengene repeterer Ben Gibbard korte og enkle melodistrofer, mens bandet jobber over langstrakte linjer slik at hvert enkelt riff tillegges nye egenskaper for hver eneste runde. Rytmeseksjonen betoner nye taktslag, gitarene veksler mellom rene treklanger og tette akkorder og bygger finurlige temaer etter bevegelsene i vokalmelodiene.

Hvert enkelt element - både bandmedlemmene og instrumentene i mellom - opptrer som tvillingsjeler, selv om de ofte har utgangspunkt i sjangerleire. Ved et par anledninger flipper de ut og avslører progressive flinkisgener; den ene gangen i shoegazer-kamuflasje alà Jesus and Mary Chain (Gibbard anmeldte låta på forhånd), en annen gang med en intelligent utgave av Weezers "My Name Is Jonas".

Mellom låtene bruker Gibbard snakketøyet med den samme uhøytidelige holdningen som bandet utstråler gjennom musikken. "Faen ta George Bush", sier han og ler seg skakk når publikum klapper. "Bush-trikset funker hver gang, uansett hvor vi er i verden"!

Jeg er forelsket, og jeg vedder huet mitt på at det er millioner av oss ved utgangen av 2004.

---

Del på Facebook | Del på Bluesky