The Walkabouts: Trail Of Stars
- Vi havner alle en eller annen gang i rennesteinen, mente Oscar Wilde og la lakonisk til: - Men noen av oss blir liggende å titte på stjernene. Chris Eckman har brukt noen måneder av sitt liv på å vandre under Lisboas nattehimmel for så å komme opp med et sant stjerneskudd av et album.
Det vil si; det nye Walkabouts-albumet er eksplosivt bra, men om man med stjerneskudd forbinder noe som går eksplosjonsarta fort er man på feil jorde. Tvert imot; Trail Of Stars står ofte bom stille og siden dette uttrykket også er egna til å misforstås, legger vi skyndsomt til: Bom stille betyr på musikerspråk gjerne at musikken ikke svinger, og det er ikke tilfelle! The Walkabouts er på plass så det holder. Det går altså bare som regel stillferdig for seg.
Når pianoet faller inn i Gold, f.eks. da er alt bare... velbehag. Akkurat dét pianoet måtte liksom komme, akkurat der. Eckman fortalte meg her forleden at han i en periode i ungdommen ble sakte - slow fordi han nærte en viss trang til å innhalere tobakk av en sort du ikke finner i taxfreen på danskebåten. Ergo måtte han kompensere, hvilket han gjorde ved å skrive relativt hurtiggående sanger. Om vi ut fra samme prinsipp skal bedømme hans livsførsel i dag, tyder alt på at han har for vane å holde seg til en budweiser eller to.
Sammenlikna med forrige møte, er årets utgave av The Walkabouts mindre. Utlagt; med få unntak byr Trail Of Stars på en streit kvintett. Her fins selvfølgelig noen strykere, likeså en trombone, en melodika, et trekkspill... men altså, i all hovedsak en helt fantastisk samspilt kvintett. Bassisten Fred Chalenor tilfører en ekstra liten jazz-feeling i kompet, og Carla Torgerson synger yndigere enn noensinne.
I opptil flere av sine tekster, toucher Eckman det uunngåelige milleniumskiftet. Med Trail Of Stars i samlinga, kan du gå de neste månedene trygt i møte. Det blikke no Nostradamus med The Walkabouts i vigør.
Del på Facebook | Del på Bluesky