Lars Beckstrøm: Helium

Den mest underfundige pop-snekkeren av dem alle. Nå har han også begynt med politikk. Er det ikke rart, at vi bor i et land velsigna med det sorte gull - uten at noen av våre låtskrivere har problematisert det hele? Ikke før Lars Beckstrøm.


Det er lenge siden du har sett slike linjer i norsk pop:

Noen har sagt at vi skal få litt mer - alle vi
Tilogmed de som har mer skal få mer - det vil si
Kun her i vårt land - har vi fortjent at det går an
Å bli et herrefolk på jord
Snart kan vi synge sammen i kor
Sort gull spruter opp på land
Og vi bader heller i det enn vann
Sort gull over all forstand

Jeg kunne ikke vært mer enig. Om det vært noe i tak i oss, hadde vi donert halvparten av oljeinntektene til menneskene som bor i en av townshipene utafor Cape Town. I stedet sitter vi her på oljeberget og diskuterer om millionærene skal være nødt til å betale 11% skatt på aksjeutbytte. Det er til å grine av.

Lars Beckstrøm, deLillos-bassisten, har gitt ut sin beste soloplate. Det betyr ikke at den er feilfri. På sett og vis er den alt for mye. Beckstrøms mest påtrengende fiende er hans egen trang til å skape noe nytt, hele tida. Det medfører at bare svært få av sangene får tid til å sette seg skikkelig.

Illustrasjon: "Helium" er ei streit pop/rock-skive, stort sett framført av et like streit pop/rock-band - riktignok med nydelige trompetinnslag og vakker koring. Men sånt hører jo ofte med. Men er det helt sikkert at ei slik plate nødvendigvis må avsluttes med to reine, klassiske stykker?

Både "Adagio" og "Opus 3" er vakre, små musikkstykker skrevet for strykere. Av Beckstrøm. Men har de noe på akkurat denne plata å gjøre?

I coveret takker han for at vi har tatt oss tid og råd til å velge nettopp denne plata, for han veit jo så vel at det er en vrimmel der ute. Det handler med andre ord om å prioritere - så også for opphavsmannen.

Jeg sier ikke dette fordi folk som liker de Lillos nødvendigvis ikke liker strykekvartetter eller omvendt. Jeg sier bare at de nødvendigvis ikke hører hjemme på samme plate.

Når alt dette er sagt; her fins også glitrende popmusikk! "Skjebne" er fantastisk, både hva melodi og tekst angår. Camilla Gravdal er riktig så yndig i koret, og Beatles-referansene er akkurat tydelige nok til å merkes. Gitar a la "Something", strykere i "Eleanor Rigby"-stil, en fløyte-synth (?) som mer enn antyder "A Fool On The Hill". Sobert gjort.

Tittelsporet føyer seg inn i samme tradisjon; "Helium" hadde sklidd umerkelig inn på ethvert deLillos-album.

Egentlig har jeg altså ikke andre innvendinger enn denne: Kompresjon i tankegang og komposisjon, i hvert fall færre tanker på en gang. Enklere. Dermed setter jeg på "Revolver", for omtrent den åttetusenogsjette gangen i mitt liv.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Det perfekte ritualet - Witch Club Satan

(18.11.26) Witch Club Satan er godt organisert, scenografien er flott og ritualet er godt regissert. Kaotisk kakofoni i en purgatorisk renselsesfest.


Grand Theft Auto: Verdens kanskje mektigste musikkplattform

(18.11.26) Det begynte med biltyverier, politijakter og et knippe radiokanaler. Nesten tre tiår senere har Grand Theft Auto blitt en av populærkulturens mest innflytelsesrike musikalske arenaer. Med GTA VI og den franske elektronikkduoen Justice i spissen er Rockstar Games i ferd med å viske ut grensene mellom spillindustrien og musikkbransjen.


Gudfaren Iommi leverer

(17.11.26) En nyskapende variant av klassisk heavy metal. Av og til trenger man ikke mer for å bli lykkelig.


Macy Gray fra blodfunk til julebord

(17.11.26) Det var utsolgt, forventningene var høye og publikum var mer enn klare for en dose skitten, svett soul og funk. Men Macy Gray hadde tydeligvis andre planer, fordi på Byscenen ble det mer julebord enn funkfest, og en konsert som aldri helt klarte å bestemme seg for om den skulle være en musikalsk opplevelse eller et hyggelig vorspiel til desember.


Det beste fra Skid Row

(16.11.26) Har slike «Best of-skiver» musikalsk verdi? Denne vil jeg absolutt si har livets rett, for remastringa har løftet låtene inn i dette tiåret.


Ane Brun i stilsikker elektronika

(15.11.26) Hun synger om tvil, om tillit, om angst. Om å være vergeløs. Å lytte til Ane Brun føles nærmest som en renselse. Pur nytelse.