Lars Beckstrøm: Helium

Den mest underfundige pop-snekkeren av dem alle. Nå har han også begynt med politikk. Er det ikke rart, at vi bor i et land velsigna med det sorte gull - uten at noen av våre låtskrivere har problematisert det hele? Ikke før Lars Beckstrøm.

Av Arild Rønsen // 17.11.03

Noen har sagt at vi skal få litt mer - alle vi
Tilogmed de som har mer skal få mer - det vil si
Kun her i vårt land - har vi fortjent at det går an
Å bli et herrefolk på jord
Snart kan vi synge sammen i kor
Sort gull spruter opp på land
Og vi bader heller i det enn vann
Sort gull over all forstand

Jeg kunne ikke vært mer enig. Om det vært noe i tak i oss, hadde vi donert halvparten av oljeinntektene til menneskene som bor i en av townshipene utafor Cape Town. I stedet sitter vi her på oljeberget og diskuterer om millionærene skal være nødt til å betale 11% skatt på aksjeutbytte. Det er til å grine av.

Lars Beckstrøm, deLillos-bassisten, har gitt ut sin beste soloplate. Det betyr ikke at den er feilfri. På sett og vis er den alt for mye. Beckstrøms mest påtrengende fiende er hans egen trang til å skape noe nytt, hele tida. Det medfører at bare svært få av sangene får tid til å sette seg skikkelig.

Illustrasjon: "Helium" er ei streit pop/rock-skive, stort sett framført av et like streit pop/rock-band - riktignok med nydelige trompetinnslag og vakker koring. Men sånt hører jo ofte med. Men er det helt sikkert at ei slik plate nødvendigvis må avsluttes med to reine, klassiske stykker?

Både "Adagio" og "Opus 3" er vakre, små musikkstykker skrevet for strykere. Av Beckstrøm. Men har de noe på akkurat denne plata å gjøre?

I coveret takker han for at vi har tatt oss tid og råd til å velge nettopp denne plata, for han veit jo så vel at det er en vrimmel der ute. Det handler med andre ord om å prioritere - så også for opphavsmannen.

Jeg sier ikke dette fordi folk som liker de Lillos nødvendigvis ikke liker strykekvartetter eller omvendt. Jeg sier bare at de nødvendigvis ikke hører hjemme på samme plate.

Når alt dette er sagt; her fins også glitrende popmusikk! "Skjebne" er fantastisk, både hva melodi og tekst angår. Camilla Gravdal er riktig så yndig i koret, og Beatles-referansene er akkurat tydelige nok til å merkes. Gitar a la "Something", strykere i "Eleanor Rigby"-stil, en fløyte-synth (?) som mer enn antyder "A Fool On The Hill". Sobert gjort.

Tittelsporet føyer seg inn i samme tradisjon; "Helium" hadde sklidd umerkelig inn på ethvert deLillos-album.

Egentlig har jeg altså ikke andre innvendinger enn denne: Kompresjon i tankegang og komposisjon, i hvert fall færre tanker på en gang. Enklere. Dermed setter jeg på "Revolver", for omtrent den åttetusenogsjette gangen i mitt liv.