Ryan Adams : Love Is Hell pt.1 (EP)

Når man først har klart å tjene sin første million, er veien fram til den neste millionen ufortjent kort. Sånn funker verden - også i musikkbransjen Ryan Adams er en del av. Verken "Demolition", "Rock N Roll" eller "Love Is Hell pt.1" ville solgt mer enn femsifret antall kopier tilsammen uten hypen omkring dem.

Av Anders Finslo // 14.11.03

Dette er en artist som innimellom kan skape magiske øyeblikk med musikken sin. Fordi han har spilt i Whiskeytown og laget to fantastiske soloalbum, betyr ikke det at han fortjener oppmerksomhet for alt annet han foretar seg.

Verden er overbefolket av streitgode låtskrivere, som har ett og annet å si om ulykkelige forelskelser, eller følelsen av å være ensom i verden. Disse tankene jobber jeg med sjøl, jeg trenger da ikke Ryan Adams til å forklare hvordan ting henger sammen - i hvert fall ikke når han bare formulerer seg sånn passe bra. Da støtter jeg heller oppom Thomas Dybdahl eller Jake Ziah.

Hør på Jake Ziahs "Wouldn't Change (A Thing)". Det er smerte det! Adams' "Afraid Not Scared" er påtatt smerte.

Uansett, hypen er kommet for å bli der Ryan Adams beveger seg. Og Noel Gallagher hjelper på når han erkjenner Adams' versjon av "Wonderwall" som bedre enn sin egen. På sett og vis er jeg enig, men det er mer Liams feil enn Ryans fortjeneste.

På "Love is Hell pt.1" sitter Ryan Adams ved pianoet med kassegitaren på ryggen, akkurat som vi liker han best. Og innpakningen er den samme som på "Gold", bare mer hjemmepårommet-aktig.

Det er prisverdig at han kler seg så naken som han gjør her, Ryan Adams er best som svak og sårbar. Likevel blir det fort kjipt og påtrengende der låtene ikke er sterke nok til å leve utilslørte liv. Sånn sett er "Rock N Roll" bedre, fordi Ryan Adams kan unnskylde låtene ved å kamuflere dem med bråkete telecaster-gitarer.

Men baksiden av medaljen har også en forside, og "Love Is Hell pt.1" byr på flere glitrende øyeblikk. Vokalfraseringene på verset i "Wonderwall" låter ekte countryAdamsk. Tittelkuttet "Love Is Hell" holder tempo og nivå med den bekymringsløse feelingen i "Firecracker" (Gold), og "The Shadowlands" berører det såreste i Ryan Adams' måte å synge på, med høytidsstemte kadenser i mellomspillene.

Bonustracket "Helloween" er det sterkeste sporet av alle. Den gir seg ikke ut for å være noe annet enn den er, en lystig slentrende countryvise Ryan Adams synger uten å gjøre stemmen verken klagende eller rølpetøff.

Kanskje det er det som er problemet, at Ryan Adams virker tilgjort på alt han foretar seg dette året?!

Flere av de andre låtene på EPn bærer preg av å være "arrangert". "Afraid Not Scared" er en god komposisjon, men passer Adams like dårlig som den hadde gjort godt for Tom McRae. "Political Scientist" er bare kjedelig, mens "Cauterwaul" roter seg fullstendig bort i en uhyggelig heksegryte av eksperimenter, som ekskjæreste Leona Næss har lagt sin stemme på.

Når jeg skriver at Ryan Adams ikke kler sine nye uttrykksformer, betyr ikke det at det ikke er viktig at han forsøker. Ryan Adams er en av få superstjerner som er helt kompromissløse og ærlige med seg selv i musikken sin. Plateselskapet ville ikke engang gi ut denne EPn, men Adams insisterte. Han synes det er viktig å levere et stort spekter av seg selv, selv om fansen nødvendigvis vil mislike deler av det.

Denne gangen når han ikke til bedre enn godkjent, men allerede om tre uker kommer "Love Is Hate pt.2". Hvordan det kommer til å låte er vanskelig å vite. Ryan Adams er blitt en uforutsigbar liten faen, og det skal han ha for. Nevn en annen sjangerkollega som gjør deg usikker på hva som kommer neste gang! Jeg vedder på at du ikke klarer det.