The Dandy Warhols: Welcome To The Monkeyhouse

Det er tegnet en banan på omslaget til den kommende fortsettelsen av The Dandy Warhols platekarriere. Navn og motiv til tross – dette er ikke Andy Warhol. Dette er apemat. Intet mer, intet mindre.

Av Anders Finslo // 14.05.03

Det helhetlige er halvferdig, og det organiske er dataskrudd til døde. De forseggjorte arrangementene vi husker fra 90-tallets Dandy Warhols er nedgradert til det gjennomført banale og frustrerende uintelligente. Hør for eksempel på ”I Am Over It” eller ”Plan A” og forsvar Capitol, som har betalt trykkeriet for hundretusener av eksemplarer i førsteopplag. Du hakke kjangs.

Dandy Warhols debuterte i 1995 med ”Dandy’s Rule OK?”. Med låtene ”Lou Weed” og ”Ride” ble plata framfor alt en utilslørt hyllest til deres store inspirasjonskilder. Men bak den nesegruse beundringen fortsatte bandet å gjøre hjemmeleksene sine. I 1997 understreket ”Dandy Warhols Come Down” det klassiske og sjangertrofaste uttrykksbildet fra debutplata. Låtene hadde et bredt nedslagsfelt, men det virket som om de ennå ikke var villige til å svikte det skitne uttrykket fra undergrunnen. Dermed forble The Dandy Warhols i rockekopistenes tvangstrøye.

Den frigjorte og allsidige delen av bandet dukket imidlertid fram på ”Thirteen Tales From Urban Bohemia” Her turte endelig Dandy-gjengen å vise sitt sanne ansikt, nemlig som et herlig altrockband med masse egenart. Merkenavnet spredde seg verden over, og bygde forventningene skyhøye foran ”Welcome To The Monkeyhouse”. Derfor er skuffelsen også ekstra stor når resultatet høres ut som en mislykket sideprosjekt i skisseform – og det uten dekknavn eller beklagelser.

Hovedpersonene selv titter smørblide fram bak en blytung pengesekk i denne ukas NME-utgave. De forklarer visjonen bak apehuset, der det gitarbaserte har måttet vike for noe de kaller ”Dr. Dre produserer Simon & Garfunkel”. Formuleringen er sjarmerende, men resultatet likner verken på doktorer eller gamle viselegender. Eller den for den saks skyld den glødende sjarmen, som gjorde bandet til kjendisnarkomane og rockemillionærer.

I fordervelsens tegn, foran loopkonstruerte tregrepskombinasjoner, prøver Courtney Taylor seg først som kastratsanger. Det låter kunstig og feilkonstruert, samtidig som melodilinjene styres i nitriste omveier rundt lange køer av durakkorder. Produsent Rhodes oppfordrer åpenbart til lystig lek, men The Dandy Warhols virker mette og demotiverte. Når sangen etter hvert faller ned i gammelt stemmeleie, svikter låtene desto mer. Refrengene er som kjedelige verselinjer uten løft og bevegelser. Kompet parafraserer seg selv i låt etter låt, og selve produksjonen klarer aldri helt bestemme seg om det er lytterstolen eller festlokalet den vil rette seg mot.

Verst av alt er likevel at den gode låtideen er forsvunnet. Dandy Warhols har kverket sitt eget varemerke. Samme hvor mye du graver i ”Welcome To The Monkeyhouse”, vil du aldri kunne finne tilbake til den psykedeliske powerpop-gjengen. Det vil si, en eneste gang leker bandet tampen brenner. ”You Were The Last High” har en nyfødt nerve, men blir oppdratt til en repeterende skrikerunge i løpet av det fire minutter lange livet.

Sigur Ros-liknende "Insincere because I" er et annet hederlig unntak, som representerer en helt annen form for drivkraft og nerve enn resten av plata. For en gangs skyld matcher det ønskelige uttrykket med både produsent og musikere. Men med tre års platepause holder det ikke med ett lykketreff og tolv tragedier. Kryp tilbake til rockekorset eller dø, Dandy Warhols. Og nok en gang, lesere: Ikke la dere lure av bandnavnets historie.

NB! I salg fra 19. mai