Madonna: American Life
Sjarmerende mix av singer/songwriter-element og elektronika. "American Life" er ikke den beste plata Madonna har prestert, men likevel helt fenomenal popmusikk. Dama som gjennom 20 år har vært nummer 1, befinner seg fortsatt der oppe - på toppen.
Jeg er ikke helt overbevist om at han hun burde våge seg som rap'er, som hun gjør i tittelkuttet, men forsøket er heller ikke skjemmende.
Nesten alle låtene åpner med et enkelt (kasse)-gitarkomp, så også med albumets genistrek framfor noen, "Hollywood". Deretter finner den franske produsenten Mirwais Ahmadzai fram synthene. Kontrasten mellom verset og refrenget understrekes av en overlegent elegant produksjon.
Samme teknikk benyttes i nydelige "Love Profusion".
Det eneste jeg ikke liker, er den etter min oppfatning sjenerende bruken av vocoder på vokalen. Hun har gjort det med hell tidligere, men jeg syns det allerede begynner å låte umoderne. Og det stemmer i hvert fall ikke med Madonna - å være umoderne, mener jeg.
Men hvor tar hun sånne fantastiske sanger som "Nothing Fails" fra? Slike øyeblikk gjør at jeg glatt overser uvesentligheter som "Intervention", eller den overraskende likegyldige musikken hun har kommet opp med til den siste James Bond-filmen, "Die Another Day".
Som vokalist blir Madonna bare bedre og bedre. Hør hva hun gjør med "Static Process" - eller "Mother And Father". Her får hun riktignok en smule hjelp av teknikken, men det er... splendid.
Fins det artister som kan se tilbake på en så lang og like jevn produksjon som Madonna? Neppe. Det måtte være U2 og REM.
Albumet avsluttes vidunderlig - stille og rolig - med "Easy Ride".
Del på Facebook | Del på Bluesky