Ed Harcourt i knallform

(Oslo/PULS): Quart-klare Ed Harcourt er en mann for de store anledninger. Han har gitt oss to flotte album, og på scenen koser han seg glugg ihjel. Det gjorde også publikum på John Dee tirsdag.


Ed Harcourt / /


"From Every Sphere" er Ed Harcourts aktuelle album, og på det eksperimenterer han ørlite mere enn han gjorde på debuten "Here Be Monsters" for et par år siden. Men meloditeften har så visst ikke dødd hen av den grunn.

Han åpnet med kanskje den mest sjarmerende låten av de alle fra den nyeste plata, "The Birds Will Sing For Us". Harcourt virket spillesugen, og gikk på scenen ti minutter før han egentlig skulle. Fra første stund var det klart at dette skulle bli en stor kveld med god lyd, fine låter, stor sjarm og en uformell og ærlig scenetekke.

Ed Harcourt var så visst ikke "Hanging With The Wrong Crowd", og publikum tok i mot låtene hans med stor entusiasme. Han lekte med pianoet sitt, og hadde en energi som tok pusten av de fleste - uansett om låtene var rolige som "Wind Through The Trees" eller rocka som "Shanghai".

I løpet av 75 minutter leverte Ed Harcourt 15 låter med en fin blanding mellom begge hans plater. Publikumskommunikasjonen var tilstede hele veien, enten det gikk på slipset hans, skjorten til bassisten, håret hans, Satyricon eller andre mer vesentlige ting. Ed er ihvertfall en artist proppfull av sjarm, og konklusjonen er at dette var nærmest en perfekt kveld. All killer, no filler!

Dette spilte Ed:

The Birds Will All Sing/Hanging With The Wrong Crowd/All Of Your Days Will Be Blessed/God Protect Your Soul/Swamp And The Dirty Ground/Ghost Writer/Jetsetter/Beneath The Heart Of Darkness/Apple In My Eye/Wind Through The Trees/Undertaker Strut/Something In My Eye/Shanghai

ekstra:Metaphorically Yours/Watching The Sun Come Up


Del på Facebook | Del på Bluesky

Vibeke Fürst Haugen som Komiske Ali

(05.12.25) NRK-ledelsens argumentasjon for norsk deltakelse i neste års Eurovision Song Contest (ESC) er så inkonsekvent og ulogisk at det dessverre blir naturlig å ty til ekstreme sammenligningsgrunnlag.


Kult nok, Cradle of Filth

(05.12.25) Mesteparten av konserten var bra. Cradle på sitt mest melodiske er utrolig kult, men da helst uten et psykedelisk ekorn bak mikrofonen.


Oppgjøret med «Puff Daddy» dokumentert

(04.12.25) "Sean Combs: The Reckoning" gjør det vanskelig å forstå hvordan Sean Combs noen gang kunne anses som et forbilde, artist eller mogul. For mange av oss kom ikke dette som et sjokk. Allerede på midten av 90-tallet, da hans image var bygget på overdådig luksus, trusler i kulissene og et nesten skremmende kontrollbehov, var det lett å ane at noe var fundamentalt galt bak fasaden. Dokumentarserien bekrefter, med ubehagelig grundighet, hvor dypt dette mørket faktisk gikk.


De Press – herlighet, for en boks!

(03.12.25) Visste du at Andrej Nebb burde hatt alle penga for opphavsrettene til «Macarena»? Nei, det visste du helt sikkert ikke! Men sånn er det!


For en triumf, Brandi Carlile!

(02.12.25) I en alder av 44 har hun allerede rukket å bli en slags nestor i sin bransje – pop/rock & country. Denne høsten overgår hun seg sjøl på alle mulige vis.


Bånn pinne med Clutch

(01.12.25) Handlekraftig musikalitet karakteriserte den nesten halvannen time lange konserten med Germantown, Maryland-bandet Clutch. Rungende, voldsom energisk blues-derivert tung rock strømmet ut med overbevisende kraft mens den svært karismatiske vokalisten Neil Fallon dirigerte publikum med like kommanderende sikkerhet. Muskuløs, maskulin stoner-rock med et herlig groove.