Rest Of My Life: s/t

Rest Of My Life kommer fra Trondheim, og er nå aktuelle med debutalbumet. De blander pop med elementer av hardcore, og kommer bra ut av det.


Rest Of My Life består av Anders Kojen, vokal og bass, Kristian Dyrset på gitar og vokal, gitarist Reidar Wisløff og Morten Samdal på trommer.

Rest Of My Life spiller en slags emo, men det er mer riktig å si at de spiller pop med sterk hardcore-påvirkning. Det synges for det meste, men det brøles også en hel del. En aldri så liten crossover.

Rest Of My Life har gode overganger og drivende riff, men vokalen blir av og til litt flat. Arrangementene er storslåtte på sitt beste, som i "Sentiment; ignorance", "I’ll Brong Cheerleaders To Your Funeral", "My Navigator" og "Chapter For Chapter".

Vokalen funker veldig bra de gangene Rest Of My Life skrur ned tempoet. De gangene Anders Kojen synger på ordinært pop-vis, høres det ut som Locomotives på deres "Albert"-skive, og det er ikke så fryktelig spennende. Men for all del, vokalisten gjør ingen dårlig figur. Han kan nok gjøre seg bra live.

Rest Of My Life er på sitt mest uinteressante når instrumental-partiene drøyer ut, som i "There’s No Progress In Circle". Rest Of My Life har noe å slå i bordet med når de kjører på med kaotiske partier, når de blander rolig med hardt, harmonisk med kaotisk.

Med fantastisk coverart, sangtitler som "While Shooting For Stars, I Shot My Foot", "If You Have A Lemon" og "People Are Lonely Because They Build Walls Instead Of Bridges", og gode tekster, er det lett å la seg sjarmere av dette bandet. Særlig med tanke på det potensialet som ligger latent hos disse gutta.

Jeg håper å høre mer av Rest Of My Life i årene som kommer, og det tror jeg vi alle vil få.

Vinyl-utgaven vil bli gitt ut på amerikanske Chicxulub Records.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Hilma Nikolaisens jul

(10.12.25) Det peises på med kubjeller og klokkeklang og alt annet som hører jula til. Men dette er ingen vanlig juleplate.


Vibeke Fürst Haugen som Komiske Ali

(05.12.25) NRK-ledelsens argumentasjon for norsk deltakelse i neste års Eurovision Song Contest (ESC) er så inkonsekvent og ulogisk at det dessverre blir naturlig å ty til ekstreme sammenligningsgrunnlag.


Kult nok, Cradle of Filth

(05.12.25) Mesteparten av konserten var bra. Cradle på sitt mest melodiske er utrolig kult, men da helst uten et psykedelisk ekorn bak mikrofonen.


Oppgjøret med «Puff Daddy» dokumentert

(04.12.25) "Sean Combs: The Reckoning" gjør det vanskelig å forstå hvordan Sean Combs noen gang kunne anses som et forbilde, artist eller mogul. For mange av oss kom ikke dette som et sjokk. Allerede på midten av 90-tallet, da hans image var bygget på overdådig luksus, trusler i kulissene og et nesten skremmende kontrollbehov, var det lett å ane at noe var fundamentalt galt bak fasaden. Dokumentarserien bekrefter, med ubehagelig grundighet, hvor dypt dette mørket faktisk gikk.


De Press – herlighet, for en boks!

(03.12.25) Visste du at Andrej Nebb burde hatt alle penga for opphavsrettene til «Macarena»? Nei, det visste du helt sikkert ikke! Men sånn er det!


For en triumf, Brandi Carlile!

(02.12.25) I en alder av 44 har hun allerede rukket å bli en slags nestor i sin bransje – pop/rock & country. Denne høsten overgår hun seg sjøl på alle mulige vis.