Foo Fighters: One By One

Foo Fighters har så langt ikke gitt ut ett svakt album i mine ører, og det var med spenning jeg lot den nye skiva ”One By One” snurre i spilleren for første gang. Og det funka som bare søren – nok en gang. Med ”One By One” beviser de at det så absolutt står til liv i Foo-leieren enda - Dave Grohl og kompani har stått for nok en fullverdig utgivelse. Den gamle oppskriften fungerer godt den, fra det rocka og intense til det mer lavmælte og avslappende; denne plata har noe for enhver smak og anledning.


Åpningskuttet og singelen ”All My Life” kan de færreste ha unngått å få med seg. Det er kanskje ikke den mest ”typiske” Foo Fighters-låta, men gudbevaremegvæl så tøff.

Enda tøffere blir det med spor nummer to, ”Low”, en drivende og massiv rockelåt av ypperste kaliber.

Produksjonen er kanskje litt røffere enn før, spesielt på de mest rocka låtene, men det er et lydbilde som kler låtene godt, og framhever nyansene mellom de harde delene og de mer nedtonede partiene i komposisjonene.

Det er flusst av godlåter her; med ”Have it All” og ”Times Like These” er Foo Fighters akkurat som vi kjenner dem best, med catchy melodier og stemningsfulle, lettere melankolske partier. Det samme gjelder ”Overdrive” og avslutningssporet ”Come Back”.

Et par dødpunkter er det riktignok; den rolige ”Tired Of You” for eksempel, blir man, tja, passende nok, rett og slett litt lei av. Fin er den i og for seg, men såpass monoton at det blir kjedelig i lengden. Dette er uansett bare en detalj ved et album som ellers er fullt av fyrverkeri – og da mener jeg mer enn en ynkelig pakke stjerneskudd: Her snakker vi om krutt.

Dave Grohl har satt sitt preg på rockeåret 2002; først med Queens Of The Stone Ages mesterverk ”Songs For The Deaf”, den mye omtalte og etterlengtede Nirvana-samlingen, og nå til slutt lekkerbiskenen ”One By One” med Foo Fighters.

En bra kar det der, den godeste Grohl. Jeg kan ikke skjønne annet enn at det blir en helsikes fest i Spektrum 4. desember.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Det perfekte ritualet - Witch Club Satan

(18.11.26) Witch Club Satan er godt organisert, scenografien er flott og ritualet er godt regissert. Kaotisk kakofoni i en purgatorisk renselsesfest.


Grand Theft Auto: Verdens kanskje mektigste musikkplattform

(18.11.26) Det begynte med biltyverier, politijakter og et knippe radiokanaler. Nesten tre tiår senere har Grand Theft Auto blitt en av populærkulturens mest innflytelsesrike musikalske arenaer. Med GTA VI og den franske elektronikkduoen Justice i spissen er Rockstar Games i ferd med å viske ut grensene mellom spillindustrien og musikkbransjen.


Gudfaren Iommi leverer

(17.11.26) En nyskapende variant av klassisk heavy metal. Av og til trenger man ikke mer for å bli lykkelig.


Macy Gray fra blodfunk til julebord

(17.11.26) Det var utsolgt, forventningene var høye og publikum var mer enn klare for en dose skitten, svett soul og funk. Men Macy Gray hadde tydeligvis andre planer, fordi på Byscenen ble det mer julebord enn funkfest, og en konsert som aldri helt klarte å bestemme seg for om den skulle være en musikalsk opplevelse eller et hyggelig vorspiel til desember.


Det beste fra Skid Row

(16.11.26) Har slike «Best of-skiver» musikalsk verdi? Denne vil jeg absolutt si har livets rett, for remastringa har løftet låtene inn i dette tiåret.


Ane Brun i stilsikker elektronika

(15.11.26) Hun synger om tvil, om tillit, om angst. Om å være vergeløs. Å lytte til Ane Brun føles nærmest som en renselse. Pur nytelse.