Manic Street Preachers: Forever Delayed

Før jul er det skikkelig samle-plate sesong, og mange store har de siste ukene gitt oss den slags. Etter seks studioskiver er det da også naturlig for Wales' store sønner Manic Street Preachers å hive seg med på lasset. Resultatet har blitt en helt sprengt enkel-cd, med hele 20 låter fra dette bandets karriere. De har produsert flest hits på sine tre siste plater, men her finnes det heldigvis nok fra begge perioder.


Manic Street Preachers har således mye til felles med Suede som har to helt totalt ulike perioder i sin eksistens å skilte med. Først kom de opprørske kunstband-tendensene, så havnet de i liste-popen på sine eldre dager.

"Forever Delayed" begynner med første singelen etter forvandlingen, og den første etter forsvinningsnummeret til originalgitarist Richey Edwards. Vi snakker selvfølgelig om det engelskmennene omtaler som en av tidenes beste enkeltlåter, "A Design For Life". En helt strålende, bombastisk og treffende låt fra den ferske trio den gang.

Og etterpå kom de på rekke og rad, og gjorde samtidig Manics til et arena-band ved siden av Oasis og Blur. Albumene "Everything Must Go" og "This Is My Truth, Tell Me Yours" ble to monsteralbum i britisk poprock-historie, og nesten halvparten av denne samleren er hentet fra de to skivene.

Men som jeg nevnte innledningsvis, får vi også anledning til å dykke litt ned i Manics' early days gjennom klassikere som "Motorcycle Emptiness", "Little Baby Nothing" og "You Love Us". Og har du alle studioalbum fra før, bør "Motown Junk" og M.A.S.H.-låta "Suicide Is Painless" lokke til innkjøp av "Forever Delayed".

Selv om waliserne har skviset inn så mange låter som det overhode går an på en enkelt-cd må jo noen låter gå på bekostning av andre. Og kjernefansen hadde vel satt pris på en "Roses In The Hospital", eller en "Slash 'N Burn".

Kommersiellt sett ville det vært vanskelig å ta bort noen, men "Know Your Enemy"-valget "So Why So Sad" er et litt merkelig valg da både "Ocean Spray" og "Found That Soul" er sterkere spor fra Manics' hittil siste studioskive.

Likefullt er det totalt umulig å overse denne samleren, som inneholder 10 år med godlåter fra et av Storbritannias største band.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Men rocken var så definitivt ikke død!

(20.10.25) «Det finnes ingen bra rockeband for tiden» leser jeg stadig vekk på SoMe. «Alt var så mye bedre før, og jeg hører bare på de gamle skivene mine!»


Slitesterke «Horses» holder seg godt live

(19.10.25) Betydningen av å høre et album fra første låt på side 1 til avslutningen av side 2 kan knapt overvurderes. Dette ble klart da ikonet Patti Smith, dypt involvert og konsentrert med hjelp fra selveste Lenny Kaye, valgte å gjøre ære på «Horses» - 50 år etter utgivelsen.


Knall rifftung rock’n’roll med The Hives!

(18.10.25) Blinkende westerninspirerte smokingdresser, frekk, eksplosiv rock n roll med punk energi og vittige kommentarer. The Hives ledes av en av verdens mest karismatiske og selvsikre frontfigurer – og han fronter et stramt, veloljet band. Vi koste oss glugg med rockeklisjeer og rifftung garasjerock som fungerer også i 2025.


Vidar Lønn-Arnesen (1940-2025)

(17.10.25) Vidar Lønn-Arnesen er død. En av landets mest markante forkjempere for populærmusikken er borte.


Oh Lord! Som Paal Flaata synger Elvis!

(17.10.25) Han er en makeløs flink sanger. Herregud - Paal Flaatas barytonrøst er hjerte og smerte, herfra inn i evigheten.


Raven Blacks deilige heksebrygg

(15.10.25) Goth, metal, klassisk og teater. Himla kult!