Manic Street Preachers: Forever Delayed

Før jul er det skikkelig samle-plate sesong, og mange store har de siste ukene gitt oss den slags. Etter seks studioskiver er det da også naturlig for Wales' store sønner Manic Street Preachers å hive seg med på lasset. Resultatet har blitt en helt sprengt enkel-cd, med hele 20 låter fra dette bandets karriere. De har produsert flest hits på sine tre siste plater, men her finnes det heldigvis nok fra begge perioder.


Manic Street Preachers har således mye til felles med Suede som har to helt totalt ulike perioder i sin eksistens å skilte med. Først kom de opprørske kunstband-tendensene, så havnet de i liste-popen på sine eldre dager.

"Forever Delayed" begynner med første singelen etter forvandlingen, og den første etter forsvinningsnummeret til originalgitarist Richey Edwards. Vi snakker selvfølgelig om det engelskmennene omtaler som en av tidenes beste enkeltlåter, "A Design For Life". En helt strålende, bombastisk og treffende låt fra den ferske trio den gang.

Og etterpå kom de på rekke og rad, og gjorde samtidig Manics til et arena-band ved siden av Oasis og Blur. Albumene "Everything Must Go" og "This Is My Truth, Tell Me Yours" ble to monsteralbum i britisk poprock-historie, og nesten halvparten av denne samleren er hentet fra de to skivene.

Men som jeg nevnte innledningsvis, får vi også anledning til å dykke litt ned i Manics' early days gjennom klassikere som "Motorcycle Emptiness", "Little Baby Nothing" og "You Love Us". Og har du alle studioalbum fra før, bør "Motown Junk" og M.A.S.H.-låta "Suicide Is Painless" lokke til innkjøp av "Forever Delayed".

Selv om waliserne har skviset inn så mange låter som det overhode går an på en enkelt-cd må jo noen låter gå på bekostning av andre. Og kjernefansen hadde vel satt pris på en "Roses In The Hospital", eller en "Slash 'N Burn".

Kommersiellt sett ville det vært vanskelig å ta bort noen, men "Know Your Enemy"-valget "So Why So Sad" er et litt merkelig valg da både "Ocean Spray" og "Found That Soul" er sterkere spor fra Manics' hittil siste studioskive.

Likefullt er det totalt umulig å overse denne samleren, som inneholder 10 år med godlåter fra et av Storbritannias største band.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Vibeke Fürst Haugen som Komiske Ali

(05.12.25) NRK-ledelsens argumentasjon for norsk deltakelse i neste års Eurovision Song Contest (ESC) er så inkonsekvent og ulogisk at det dessverre blir naturlig å ty til ekstreme sammenligningsgrunnlag.


Kult nok, Cradle of Filth

(05.12.25) Mesteparten av konserten var bra. Cradle på sitt mest melodiske er utrolig kult, men da helst uten et psykedelisk ekorn bak mikrofonen.


Oppgjøret med «Puff Daddy» dokumentert

(04.12.25) "Sean Combs: The Reckoning" gjør det vanskelig å forstå hvordan Sean Combs noen gang kunne anses som et forbilde, artist eller mogul. For mange av oss kom ikke dette som et sjokk. Allerede på midten av 90-tallet, da hans image var bygget på overdådig luksus, trusler i kulissene og et nesten skremmende kontrollbehov, var det lett å ane at noe var fundamentalt galt bak fasaden. Dokumentarserien bekrefter, med ubehagelig grundighet, hvor dypt dette mørket faktisk gikk.


De Press – herlighet, for en boks!

(03.12.25) Visste du at Andrej Nebb burde hatt alle penga for opphavsrettene til «Macarena»? Nei, det visste du helt sikkert ikke! Men sånn er det!


For en triumf, Brandi Carlile!

(02.12.25) I en alder av 44 har hun allerede rukket å bli en slags nestor i sin bransje – pop/rock & country. Denne høsten overgår hun seg sjøl på alle mulige vis.


Bånn pinne med Clutch

(01.12.25) Handlekraftig musikalitet karakteriserte den nesten halvannen time lange konserten med Germantown, Maryland-bandet Clutch. Rungende, voldsom energisk blues-derivert tung rock strømmet ut med overbevisende kraft mens den svært karismatiske vokalisten Neil Fallon dirigerte publikum med like kommanderende sikkerhet. Muskuløs, maskulin stoner-rock med et herlig groove.