En sjelden aften med Prince
(Oslo/PULS): En fantastisk fet forestilling, faktisk helt i overkant av hva det var lov å vente seg - selv etter denne verbale intro: - Oslo, this is your party. My name is Prince. I'm her to entertain you! Prince og hans ytterst funky New Power Generation holdt det gående i godt og vel to og en halv time.
Prince And The New Power Generation / /
Han møtes med stående applaus. Ja, mer enn det. Stående ovasjoner er mer korrekt. Dette publikumet var nok pengesterkt, men takk og pris ikke blasert.
Ingen tvil hva hva slags type party vi var invitert til. Med små avvik, kom den til å likne på festene James Brown-saxofonisten Maceo Parker vanligvis inviterer til: - This is gonna be 5% jazz, and 95% F-U-N-K!
En rein tolvtakter blues/soulfunk ønsker oss velkommen. Prince foreløpig beskjedent i front av sitt ensemble, bestående av perkusjonist, trommeslager, to saxofonister, trombonist, bassist og keyboardist.
Det skal gå laaaang tid før vi får høre Prince synge, og tidvis vikler funk-partyet seg inn i jazzens verden slik den fortonte seg da Miles Davis og hans keyboardister hadde oppdaga elektrisiteten. Ricky Peterson setter seg ved sitt Fender Rhodes, og det låter akkurat så råttent som det soundet Keith Jarrett ratta fram tidlig på 70-tallet.
Musikken er også sånn; full jazz. Jeg er på ingen måte enig, men hun som satt ved siden av meg sa nok hva mange følte:
- Unnskyld? Jeg trodde jeg var kommet hit for å la meg underholde, ikke for å bli bedt om å gå! Dette er jo sånn vær-så-snill-å-hold-opp-musikk!!!
På dette tidspunktet kunne voksende uvilje gjerne slått over i rein harme for enkelte - for det er lov å føle seg en smule støtt over å ha betalt 1000 kroner i inngangen, bare for å høre verten utbryte:
Money didn't matter yesterday
And it sure don't matter 2 night
Neivel, liksom.
Men fint er det, og vi velger å tolke ham i beste mening. Sarkasmer har aldri vært forbudt - og altsaxofonisten Candy Dulfer er riktig så sveisen der hun feier gulvet i en hvit dress der buksebeina er klipt opp i splitter til trusekanten.
Slik sett er det heller ikke mye å trekke hos Kat Dyson, som ved siden av å traktere diverse elektriske basser også viser seg som en alldeles ypperlig backing vokalist.
Så er det over i funken igjen.
- I see you are OK for funk tonight... Os-lo...
Seks-sju publikumere bes opp på scenen. Og ja, det er party - selv om alle forsøk på å danse med sjefen blir kontant avvist. Prince er veldig sjef, og utstråler - i all sin sjarm - en ganske så tydelig "trø meg inkje for nære"-attitude.
Dansemusikken frontes nå av tenorsaksofonisten Eric Leeds og herr Peterson, som nå har flytta sine elegante fingre til brett som låter orgel.
Prince sjøl er for øvrig også ulastelig antrukket. Dressen hans er ikke handla inn på Dressmann i siste lita, ei heller de hvite, spisse skoa med stilletthæler. Det hvite lommetørklet i brystlomma bruker han til utstudert flørting med publikum.
 NEW POWER GENERATION: Slik de framstår på nettet. Slik tegna også Miles Davis, tidlig på 70-tallet. ( ) |
Det er i slike partier du ser hvilken helt utrolig taiming denne mannen har. Her blir liksom ikke lommetørklet bretta sammen og putta i lomma på et helt tilfeldige tidspunkt. Det er sånn - PANG! - nøyaktig der trommeslager John Blackwell bestemmer at det skal foregå.
Akkurat det samme skjer hver gang Prince skal ta tak i mikrofonen. Han vandrer ikke fram på måfå i retning mikrofonstativet mens en eller annen solist gjør sitt. Når Prince henter mic'en, gjør han det gjerne med et lite kniks i høyre arm. Presist. Akkurat der, ja. Ingen andre plasser. Og bandet adlyder hans minste vink.
Sa jeg funk? Nå gjør han like godt den største hit'en The Hardest Working Man In Show Business har på samvittigheten, "Sex Machine". HerrRoger Nelson finner fram sin gitar, og et øyeblikk virker det som om Living Colour har gjenoppstått. Eller Jimi Hendrix. Eller Jimmy Page! Kult nok, egentlig, at den svarte soulfunkens fremste utøver per i dag drar fram en schlager fra det helhvite rhythm 'n blues/tungrockbandet Led Zeppelins glansdager. Vi får en praktversjon av "Whole Lotta Love", inkludert Robert Plants udødelige shake for me...!.
 PRINCE: The Artist Now Known As Grandmaster Of Funk. ( ) |
Zeppelin i tilknappa dress og skjorte? Nei, Prince har skifta til en flagrende form for tunika. Kledelig - og hva er det vi hører, om ikke riffet til... yes: "Sign O' The Times". Omarbeida til pur funk, det også, og kanskje har heller ikke du tidligere rukket å catche at riffet til "Sign O' The Times" bare er en enkel liten variasjon av riffet Jimmy Page kom opp med da de lagde - nettopp; "Whole Lotta Love".
Han gjør "Question Of U" - vi er med andre ord inne i den delen av konserten som ga hans hits-venner en smule tilfredsstillelse - og en helt usannsynlig utgave av "When U Were Mine". Hvilken vokal kontroll! Fra Luciano Pavarottis aller dypeste register, til Kirsten Flagstads høye C i "Tryllefløyten"! Tenorsaxofonisten Eric Leeds, som gjorde en alldeles nydelig solo, får ha meg unnskyldt: Dette er det råeste jeg noen gang har opplevd av en vokalist!
Ekstranumrene "Nothing Compares 2 U" og "Purple Rain" kunne han gjerne ha spart seg. Dels fordi de ikke passa inn i den musikalske settinga, dels fordi han på det groveste misbrukte dem til å drive misjonsvirksomhet. Det er greit nok å fortelle at man tror på Gud, men jeg drar ikke på pop-konsert for å bli kidnappa som deltaker i et bønnemøte.
Del på Facebook | Del på Bluesky
I en klasse for seg - Paradise Lost
(17.12.25) Mange band har blitt inspirert av Paradise Lost, men det er ingen som er i nærheten.