Puls - Eminem: The Eminem Show

Først handla det om Slim Shady, så om Marshall Mathers, nå om Eminem. Fyren er en smule sjølopptatt, kanskje? I så fall er han det på uimotståelig sjarmerende vis. Jeg har vondt for å tenke meg en artist som på linje med Eminem står med begge bein planta midt i sin samtid. Albumet var en kommers bombe fra natta det ble sluppet - og det vil fortsette å selge, i lang lang tid. "The Eminem Show" er en sann klassiker, en type karakteristikk jeg vanligvis er forsiktig med å dele ut sånn umiddelbart etter release. Denne gangen er jeg overhodet ikke i tvil.

Det er mangt og meget ved Eminems historie så langt som er smått utrolig. Jeg syns dette er viktigst og mest iøyenfallende:

Som hviting fra bilbyen Detroit har han sklidd rett inn i den svarteste av alle svarte musikkulturer - og feid gulvet.

I dag er han klodens mest innflytelsesrike rapper, by far - og her snakker vi ikke noen form for "hvit" utvanning av sjangeren. Eminem har ikke vært nødt til å bringe inn "pop"-elementer på annet vis enn det som har vært del av rap-musikken fra tidenes morgen. Og hvem har sampla pop lekrere enn hva Dr. Dre og Eminem gjorde med Didos "Thank You", da de la sine labber på hva som skulle bli "Stan"?

"The Eminem Show" byr ikke på mye nytt. Likevel er showet såpass spektakulært bra at jeg tror publikum tåler minst en runde til. Populærmusikken opererer med et begrep som kalles hooklines; tekstlinjer og melodisnutter som gjør det hekta. "The Eminem Show" er instant hektende, i sin helhet.

Et ekte familiealbum, med andre ord? Nope. Som sagt; Eminem har sklidd rett inn i denne kulturens innerste midte, hvilket innebærer at the motherfucking bitches are going to suck his dick - all the time.

Svært få lar seg opprøre, og godt er det. Dette handler mest av alt om en stil, en sjargong.

Men Eminem har mer å by på. Han synger om sin trøblete barndom, om sitt hat til foreldra, om sin kjærlighet til sin datter. Samtidig tar han et betimelig oppgjør med det feige og falske Amerika - ytringsfrihetens vugge, ikke sant? Men også det gjør han med ømhet:

- I'm just playing American
You know that I love you

Det aller heftigste øyeblikket inntreffer i overgangen mellom den eksplisitt sexy clean-pussy-eater "Drips" og "Without Me", der Dre & Eminem åpent vegeterer - uten å stjæle - på Michael Jacksons "Billy Jean".

I ordets beste betydning: Jeg kan aldri huske å ha hørt ei mer kommersiell plate.

( )

Arild Rønsen

Siste saker

VAN HALEN - A DIFFERENT KIND OF TRUTH

Noctorum: Honey Mink Forever

DEADMAN - TAKE UP YOUR MAT AND WALK

En godt krydret Cabaret

The Great Big Taters: Setback Catalyst (EP)

RIVAL SONS - PRESSURE AND TIME