Kontrastenes kveld på Gamla

(Oslo/PULS): Det kritikerrose bandet Magic Pillows, og særingene Alpine Those Myriads ble beholdningen for Puls` utsendte på Gamla tirsdag kveld. En forsinket konsertstart kombinert med en anmelder som bruker offentlig kommunikasjon, gjorde sitt til at Oyster får oppleves ved en annen anledning. Men de to band vi fikk med oss, overbeviste stort.

---

Magic Pillows, Alpine Those Myriads / /

Av Espen R. Hovelsen // 29.05.02

---

Magic Pillows

Magic Pillows venta i det lengste med å gå på scenen, grunnet det fåtallige publikum som hadde trosset den værste regnværsdagen i Oslo på femti år, å tatt turen til Gamla. Bandet har fått meget god respons på EP`en "Enter Twilight", og det med rette. En sinnsykt fin utgivelse med fem låter av svært høy klasse. Om de skulle klare å gjenskape det svevende lydbilde også fra scenen, var et av overraskelsesmomentene.

Og jo visst, Magic Pillows viste seg å være et meget godt liveband, og spesiellt vokalist Frode Helberg kan være et funn, med sin litt arrogante sceneframførelse og hans fantastisk flotte stemme. I harmoni med tagentspiller Camilla Bruerberg låter det akkurat like bra som på skiva, og de andre bandmedlemmer følger opp på solid vis.

I tillegg til de fem glitrende låtene fra "Enter Twilight", får vi smakebiter fra nytt materiale, som også holder et ekstremt høyt nivå. De avslutter settet med en av mine personlige favoritter så langt i år, "The Universe & The Watermelon Rose", til god respons fra publikum. Men, dette bandet fortjener et langt større publikum enn det de fikk på Gamla i går. Til tross for noen små tekniske problemer, var det en delikat konsert vi var vitne til.

Alpine Those Myriads

Neste post på programmet, var den geniale tospannet Elijah Noah og Gypus Chelofan, eller Alpine Those Myriads som de så fint kaller seg. Etter utallige anbefalinger skulle undertegnede endelig få oppleve denne obskure duoens særegne utfoldelser fra scenen, og dette ble et særdeles morsomt og fascinerende bekjentskap.

Det hele åpner med Gypus alene bak flygelet, hvor han fremfører en nydelig liten sak kalt "Love Is A Fascist Invention". Deretter tusler en slukøret person opp mot scenen med sin gitar; Elijah tar plass på barkrakken og det virkelige showet kan begynne. ATM kombinerer et vell av sjangere, og smelter alt sammen til noe veldig spesielt. De to utfyller hverandre på en beundringsverdig måte; selv om de i utganspunktet er veldig forskjellige typer, har de den samme klaustrofobiske oppførselen på scenen. All kommunikasjon foregår på gebrokken engelsk, noe som igjen gir en følelse av å være tilstede på en cabarèt, like mye som en konsert.

Å lytte til ATM er som å hoppe hodestups ned i en mørk, kald gruvesjakt, med et inferno av snerrende frenetiske gitarer og klagende vokaler som akompagnement. Så langt fra kommersiellt som det kan bli, men en fantastisk morsom og skremmende opplevelse.

Gutta går i studio om ikke lenge, så la oss håpe noen har guts til å gi ut dette.

---

Del på Facebook | Del på Bluesky