Puls 04.06.02


( )


Nils Petter Molvær
NP3
Sula
Distr.: Universal/ENS

Tips noen om denne saken

Sammenlign pris på Nils Petter Molvær - NP3 (Kelkoo)

Søk etter Nils Petter Molvær: NP3 på Amazon.com


Les også

Lily Allen: Alright, Still (20.10.06)

Nils Petter Molvær: Remakes (18.04.05)

To tanker omkring Nils Petter Molvær (20.07.02)

Molvær på stumfilm (06.07.01)

Nils Petter Molvær: Recoloured - The Remix Album (14.05.01)

Molvær i remix (18.05.00)

Nils Petter Molvær: Solid Ether (02.05.00)

Med Khmer i 2000 (30.10.99)

Molvær, Dagbladet og jazzen (09.07.99)

Molvær Experience (03.07.99)

Molvær for Clinton (02.07.99)

Jens Arne Molvær: September Song (11.05.99)



Kalender



Nils Petter Molvær: NP3

Dette låter så tøft at det er til å få brekninger av. Likevel er det nå på sin plass å avslutte dette fem år lange kapittelet. Trilogien "Khmer" (1997) - "Solid Ether" (2000) - "NP3" (2002) står som hvilken som helst påla i musikkhistorien. Men nå er det på tide å bevege seg.

Jeg er helt sikker på at Nils Petter Molvær er drittlei av å bli sammenlikna med Miles Davis. For å si det enkelt: Det driter jeg i. Han må pent finne seg i det, fordi han er den han er.

Ved siden av Palle Mikkelborg, er Molvær den nålevende trompeteren som er mest i familie med Miles. Det handler om talent, om kompositoriske og trompetfaglige ferdigheter. Men først og fremst dette: Attitude. Don't you Miles me!

Ingen kødder med Nils Petter Molvær. Han kommer fra samme strøket, og har således vokst opp med samme dialekt som en fotballtrener for et herværende hovedstadslag i fotball: I e sjef.

Helt siden han trådte fram på den offentlige arena, som en rein Miles-kopi i det den gang ganske så Miles-kopierende bandet Masqualero, har han opptrådt med en selvfølgelig autoritet. Rett og slett fordi han spiller så inn i helvete bra.

Det handler ikke om å være så forferdelig flink i høyden eller å spille så fryktelig fort. Det handler om feeling. Når jeg hører Nils Petter Molvær, tenker jeg tilbake på de fenomenale kveldene på Sardine's mot slutten av 80-tallet - da jeg fikk sitte et par meter fra Miles, og praktisk talt føle hvordan han fukta sine lepper med sin egen tunge.

Nils Petter Molvær gjør så å si alt riktig, men kanskje har han aller mest til felles med Miles i det å være miljøskaper? Soundet han representerer har selvfølgelig mye med hans eget horn å gjøre, men mest av alt med typen band han har valgt seg.

Nils Petter Molvær Experience - jeg har aldri skjønt hvorfor han ikke tok det navnet - oppsto i en periode som musikalsk sett var både turbulent og stillestående. I jazzmusikken hadde Jan Garbarek stoppa på stedet hvil. Rocken var i ferd med å ånde ut etter Nirvana-eksplosjonen. Det var gått fire år siden Us3 lanserte "Hand On The Torch", mixen av rap & Dj'ing & jazz ble liksom aldri hva den for en stakket stund så ut til å kunne bli - kanskje var Asian Dub Foundation det mest interessante som skjedde?

Så kom "Khmer". Og snudde det meste på hodet.

Dette var ikke rock, heller ikke jazz, og langt fra hiphop! Men det var heller ikke Miles! 70-tallets Miles Davis var mye mer rock enn hva Nils Petter Molvær anno 1997-2002 er. Der Miles ofte ble stillestående i sitt 4/4 rock-groove, leiter Molvær mye mer - selv om det jo er en reint himmelsk opplevelse å høre dette bandet live, når de for min del gjerne må spille en halvtime i strekk, som tungt techno-band!

Men Molvær har dratt inn platesnurrere; Raymond C. Pellicer er forresten eneste nykommer siden sist gang de var i studio - og Rune Arnesen er en herremann som kan brukes til svært mye annet enn å holde orden på techno-groovet.

Molvær på plate er således både variert og ensformig. Rytmisk er han denne gang muligens anelsen løsere enn tidligere, men soundet - hele feelinga; jeg finner ikke noe bedre uttrykk - er akkurat det samme. Jeg elsker det, og det er mulig musikerne blir rasende over påstanden, men slik oppfatter jeg det:

For meg er det ett fett om jeg setter på "Khmer", "Solid Ether" eller "NP3". Det er glitrende, alt sammen. Men altså; det samme.

Før jeg glemmer det: Eivind Aarset gjør vidunderlige ting på denne plata! Dermed hopper vi like gjerne til albumets siste kutt; "Nebulizer", det overlegent beste - og der herr Aarsets gitarer spiller en helt avgjørende rolle.

Jeg er ikke sikker på om det er der det ligger, men i motsetning til resten av plata - som Molvær, i samarbeid med Reidar Skaar, har produsert sjøl - er "Nebulizer" produsert av Deathprod. (Motorpsycho).

En rolig intro drar oss over i et triphop komp a la Goldie, før vi igjen befinner oss i et beat-løst landskap. Så begynner maskinen å rulle. Tung bass, et fantastisk stå-på-kjør borte i perkusjonsavdelinga - og Eivind Aarset. Og bandlederen. Hvem av dem som spiller hva er faktisk ikke så enkelt å avgjøre; trompet og gitar kan faktisk høres ganske likt ut, hvor utrolig det enn kan høres. Dødsfett!

Og da er det vel fler enn meg som tenker på hva Miles Davis kunne utretta sammen med Jimi Hendrix...

Avslutninga er noe av det vakreste Molvær har prestert - den som husker slutten på Miles' "Jack Johnson" er på sporet. "Little Indian", spor 8, havner i samme kategori.


( )


Arild Rønsen





submit to reddit







Siste saker

Lars Kolberg: Sort Blod

Summoning: With Doom We Come

Westhagen: Time To Leave Things Behind

Deep Purple: De gamle er fortsatt eldst!

Fremmed Rase: «Det e’ så varmt inn hær!»

Løkki: Hva norsk musikk trenger akkurat nå.