Puls - Mick Jagger: Goddess In The Doorway

Vitalt, må være ordet. Mick Jagger har lagd ei plate av den typen du bare må like - hvis du har sans for denne typen tradisjonell, tidvis stort anlagt rock; mye kor og strykere og; enkle, men funksjonelle låter. "Goddess In The Doorway" har i grunnen veldig mye til felles med årets skive fra Lenny Kravitz (som for øvrig er gjest hos Jagger). Liker du den tradisjonen Rolling Stones befinner seg i, er dette vinterens soundtrack når du sitter i bilen eller på toget hjem til jul.

Først og fremst handler det om en ballade han har kalt "Don't Call Me Up". Spør du meg, er det egentlig helt for jævlig at han ikke har gitt den til sitt egentlige band. Den ville vært en prydgjenstand for settet når The Rolling Stones neste år legger ut på en aldri så liten 40 års jubileumstur.

Men det er altså mer, mye mer. "Goddess In The Doorway" er helhetlig, godt snekra fra A til Å. Den som kjenner sin Stones-historie, vil kunne dra paralleller til mangt og meget. Du kjenner deg liksom igjen med en gang. 58 år gamle Jagger er med andre ord - heldigvis - ikke ute etter å revolusjonere rocken nok en gang. Han gjorde det i perioden 1968-72, og det får holde.

Wyclef Jean og Bono bidrar utsøkt, uten på noe vis å sette hovedpersonen i skyggen.

Mick Jagger er gammel nok til å huske utsagn som "hope I die before I get old" og "don't trust anyone over 30". Vi er ganske mange som etter hvert er relativt glad for at han ikke valgte å etterleve disse parolene fra sin ungdomstid.

Ikke himmelropende fantastisk. Bare veldig, veldig stilsikkert - og veldig, veldig bra.

Arild Rønsen

Siste saker

VAN HALEN - A DIFFERENT KIND OF TRUTH

Noctorum: Honey Mink Forever

DEADMAN - TAKE UP YOUR MAT AND WALK

En godt krydret Cabaret

The Great Big Taters: Setback Catalyst (EP)

RIVAL SONS - PRESSURE AND TIME