Puls 08.08.01


( )


Stein Kagge
Jazzprofiler - Fra Satchmo til Ola Kvernberg
Schibsted Forlag

Tips noen om denne saken


Les også





Kalender



Stein Kagge: Jazzprofiler - Fra Satchmo til Ola Kvernberg

Stein Kagge tilhører så absolutt nestorsjiktet blant norske jazzskribenter og jazzvitere. Gjennom sånn cirka et halvt århundre har han latt seg beruse og videre beruset hundretusener av nordmenn med sine observasjoner, sin kunnskap og sin begeistring for jazzen og dens utøvere innen ymse sjangre.

Gjennom sine anmeldelser og betraktninger, i all hovedsak i Aftenposten, har Stein Kagge fulgt jazzen, dens utøvere og sjangerens mange avstikkere med falkeblikk og ikke minst kjærlighet fram til dags dato. Som en meget oppegående pensjonist er han fortsatt aktiv, og noe forteller meg at sjefene i Aftenposten ikke har så vanskelig for å få ja fra Kagge det være seg om han har plateanmeldelser, konsert- eller festivalbesøk å tilby.

I sin meget aktive pensjonisttilværelse har Kagge også funnet tid til å skrive en slags portrettbok om 19 av sine favorittmusikanter - 12 amerikanske og sju norske. Som tittelen mer enn antyder, har han henta sine favoritter fra jazzens spede begynnelse. Hans kanskje største favoritt, Louis Armstrong, får breiest omtale, mens boka avsluttes med en av de aller ferskeste stjernene, den unge filonisten Ola Kvernberg.

Alt og alle er omtalt med den største respekt, men det er likevel ikke vanskelig å skjønne at mesteparten av Kagges jazzhjerte ligger i de noe eldre stilartene. Diskografien til Miles Davis inneholder f.eks. ikke en eneste utgivelse etter 1970 - og med respekt å melde, så kom det også en CD eller to fra sjefen også etter den tid som kanskje har betydd aldri så lite...? Når det er sagt, så er det slik at dette er Kagges høyst subjektive favorittliste, og han er i sin fulle rett når han velger ut både hvem som skal omtales og hva som skal tas med.

De som har lest Stein Kagge opp gjennom årene vet at han liker å leke seg med språket. For nykommere til Kagges verden kan nok dette virke noe jålete, for alle andre er det nok heller slik at vi trekker på smilebåndet av ordbruk som abdomenable, parallelliserte, nivellere, diminutiv basstromme, evaporerte, inferiørt format, eretoman, geråde, sakrilegium, erlegge og ambulens i munnhulen! Dette er liksom Stein Kagge, og derfor kan det passere - men bare derfor.

Feil derimot, er ikke like greit og defor burde Olaf Kamfjord vært kalt det, ECM burde vært kalt Edition of Contemporary Music, Five Spot uten flertalls s og selvsagt kommer Ola Kvernberg fra Romsdal og ikke noe annet fogderi. Et helt feil bilde har også passert alle kontroller og trekker en smule - ikke et helt brød - ned.

Dette har blitt en flott oversikt over hva en nestor i norsk jazzliv har opplevd gjennom et rikt jazzliv. Han er på det aller beste når han blir personlig og trekker fram sine egne møter med de aktuelle musikantene. Dessuten skal Kagge ha all ære av at han ikke prøver å lage glansbilder av sine helter - her er så absolutt også skyggesidene trukket fram, i den grad de bør være med for å skape et fullstendig og riktig bilde.

Den eneste jeg savner her, som jeg vet Kagge hadde et nært forhold til, er Randi Hultin. Til tross for at hun ikke var musikant så var hun en solid jazzprofil. Vel blåst, Kagge.


Tor Hammerø





submit to reddit







Siste saker

Fremmed Rase: «Det e’ så varmt inn hær!»

Løkki: Hva norsk musikk trenger akkurat nå.

Christer Torjussen: Norges svar på Louis CK

Wallmans Oslo: Rockin'

Kris Kristofferson: "More country for old men"

Singin’ in the Rain: Vanntett underholdning!