|
Hjelp oss å prøvekjøre Puls' Kalender. Tilbakemeldinger: mathias@puls.no |
|
Puls 31.07.01
( ) Sammenlign pris på Megadeth - The World Needs A Hero (Kelkoo) Søk etter Megadeth: The World Needs A Hero på Amazon.com Les også NRF: Dave Mustaines drømmeår (09.07.10) Føljetongen Dave Mustaine (Megadeth) og Kristin Winsents (NRKs Lydverket) (17.10.09) Megadeth: Endgame (15.09.09) Megadeth: Fullt hus, men ikke helt stormende jubel (08.02.08) Megadeth: En Mega-opplevelse (16.02.05) Marty Friedman ute av Megadeth (11.01.00) - Vi gir tungrocken kredibilitet (08.11.99)
|
Megadeth: The World Needs A Hero Med sitt niende album sier Megadeth seg ferdige med light-metal flørtingen, og smeller til med den tyngste platen siden Rest In Peace fra 1990. Dave Mustaine er fremdeles sjefen over alle sjefer, og hans navnebror Dave Ellefson på bass er fremdeles med på laget. Tilbake er også "maskot" Vic Rattlehead på et motbydelig cover, som blant annet forhindret bandet å spille i Malaysia på årets turné. Nye i bandet denne gangen er gitarnomaden Al Pitrelli som mange kjenner igjen fra Alice Coopers Trash-turné og fra band som bl.a. Savatage. Jimmy Grasso styrer maskingæver-trommene, som han også gjorde det på to år gamle Risk. The World Needs A Hero er første skive på nytt selskap, og tar kvartetten tilbake til det de gjorde best på starten av 90-tallet. Etter strålende salgssuksesser med Countdown To Extinction ('92) og Youthanasia ('94), var det få som skjønte noe da Megadeth nesten ble for snille med Cryptic Writings ('97) og Risk ('99). Denne gangen produserer også Dave Mustaine selv, og han står for samtlige låter utenom "Promises" som er et samarbeid med nyervervede gitarist Pitrelli. Til tider minner Megadeth og Therapy? mye om hverandre. Spesielt i åpningssporet "Disconnect" og i den tøffe låta "1000 Times Goodbye" er blant annet vokallinjene gjort som Andrew Cairns ville ha gjort det. Og The World Is Needs A Hero er virkelig en bra metal-plate. Den balanserer fint mellom passe gode låter og ryddig og ekte produksjon med minimalt med overdubs og effekter. Det er et rotekte hardrockalbum i god post-thrashmetal tradisjon. Dave Mustaine lager fremdeles tøffe hooks i sine låter, og gitarspillet er upåklagelig fra sjefen sjølv og nykommer Al Pitrelli. Den eneste halvrolige låta her er "Promises" som er skivas mest dramatiske, pakket med melodiøs gitarsolo og fullt strykearrangement. En flott låt, uten å bli for pompøs. Mange vil nok huske "Sweating Bullets" når de hører "Dread And The Fugitive Mind", da de minner svært om hverandre. Sistnevnte er også en av skivas beste låter ved siden av "1000 Times Goodbye" og "Recipe For Hate Warhorse". Vi får også en del to av "Hangar 18" i den nye "Return To Hangar" - også det en bra låt. Eneste parantes denne gang er den instrumentale "Silent Scorn" som høres ut som en dårlig instrumental-kopi av "House Of The Rising Sun". Heldigvis varer makkverket i bare 1 minutt og 42 sekunder. Avslutningssporet minner tidvis veldig om Diamond Heads "Am I Evil?" i midtpartiet. En låt som Metallica gjorde kjent for folkemassene på 80-tallet. Dette var vel også en låt Metallica spilte mens Dave Mustaine fremdeles var en del av dette bandet på starten av 80-tallet. Fansen vil nok bli overlykkelig over at Megadeth er blitt tilstrekkelig slemme igjen, og med en så gjennomført og jevn skive som dette er det vanskelig å overse Dave Mustaine selv om vi skriver 2001. 
|
Siste saker VAN HALEN - A DIFFERENT KIND OF TRUTH DEADMAN - TAKE UP YOUR MAT AND WALK |
