Puls 05.07.01


( )


Frode Grytten
Popsongar
Samlaget

Tips noen om denne saken


Les også





Kalender



Frode Grytten: Popsongar

Frode Grytten debuterte med diktsamlingen Start i 1983. Etter noen novellesamlinger fikk han et solid gjennombrudd med romanen Bikubesong - ikke Bikubesesong, som mange journalister tuller med - i 1999, en roman som innbrakte ham Brageprisen, Kritikerprisen, samt nominasjon til Nordisk Råds litteraturpris.

Med årets Popsongar er han tilbake i novelleformatet. På omslaget står det at dette er Frode Gryttens kvite album, eit soul-album i skrift. Boken inneholder 24 noveller, som er inndelt i to avdelinger, henholdsvis Avreise og Ankomst. Hver novelle er knyttet til en popsang, sanger av artister som David Sylvian, Prefab Sprout, Bruce Springsteen, Pet Shop Boys, Bob Dylan og Roxy Music. Videre foregår handlingen i 24 forskjellige byer verden over.

En fellesnevner for novellene er ensomhet, mangel på tilhørighet, identitetskriser, tomhet. Handlingen i novellene foregår ofte på sterile steder, som moteller, hotellrom, flyplasser, barer, tog. Steder der man er, men likevel ikke er. Steder der mange mennesker har vært før deg, men steder som likevel føles kalde og ufølsomme.

Av en eller grunn så jeg stadig for meg bildene til den amerikanske kunstneren Edward Hopper under lesingen av Popsongar. Hopper har blant annet malt det berømte bildet Nighthawks, som enhver bar med respekt for seg selv burde hatt et trykk av. I likhet med Gryttens Popsongar dveler også Hopper ved ved sjelens ubotelige ensomhet.

Popsongar gir også assosiasjoner til den amerikanske mesteren Raymond Carver, hvis noveller er bakgrunnen for mesterverket Short Cuts av Robert Altman. Edward Hopper – Raymond Carver – Frode Grytten. Ikke noe dårlig selskap. Og for å ha sagt det med en gang: Grytten er fullt på høyde med disse to store amerikanske helter.

Han har sitt helt eget, formsikre språk, og han har også levert en novellesamling som er minst like bra som den beste popsong. I novellen Slutten På Ei Kjærleikshistorie skriver han: "Men eg veit at ein song kan være som ei kule. Eit refreng kan være som ei kule i hjernen din. Du sit på ein balkong, du ser sola gå ned, du hører eit refreng, du veit at du er så godt som død". Ikke bare popsanger, men også noveller kan være som ei kule i hjernen din.

Popsong, ja. Jeg har allerede nevnt at hver novelle er knyttet opp mot en bestemt sang. Sangenes tematikk, grunnstemning og sjel, gjenspeiler seg i novellene. Det er ingen forutsetning å kjenne sangene for å ha glede av boken. Men opplevelsen blir ikke mindre dersom du er familiær med sangene. Prefab Sprouts "Prisoner Of The Past" danner bakgrunn for novellen "Hotel Maritim"; en sang og en novelle om kjærlighet fra fortiden, en kjærlighet som i nåtiden har tatt en heller syk og usunn retning.

Selv om novellene har et alvorlig grunntema, er flere også morsomme. Svært morsomme. Blant annet "Ned Til Oske", om en mor som gjør alt for å bli mest mulig lik sitt store idol... Britney Spears! I "Dømmekraft" møter vi en kvinne som har et noe anstrengt forhold til Tom Jones. Les selv, og du vil le. Høyt og lenge. I novellen "Ute Med Hunden", som for øvrig er skrevet til Dylans "Positively 4th Street", møter vi hunden, ja nettopp, Bob. Og dens matfar, som nærer et intenst hat til puddelen, da hans kone har overført all sin kjærlighet fra ham til denne firbente skapningen.

Popsongar inneholder også to noveller som er en lise til alle sanne litteratur- og musikkfriker. Da mener jeg ikke deg som kjøper en cd i ny og ne, og leser et par bøker i året. Snarere deg som lar musikk-og litteraturinteressen gå foran alt.

I den ene novellen, Oppe i treet, møter vi en ung gutt, sittende i et tre der han betrakter seg selv gjennom skolevinduet i en musikktime. Han har med seg en plate, Brilliant Trees av David Sylvian. Denne spiller han for klassen, som selvsagt ikke skjønner noe av denne musikken. Flere enn meg som kjenner seg igjen? En ensom følelse, men også en deilig følelse. Denne følelsen av å eie noe eget, noe andre ikke forstår. Agnar Mykle skrev i Sangen Om Den Røde Rubin" at kjærlighet er noe andre ikke vet om. Kjærligheten er en ensom ting. Kanskje er det slik med musikk også?

"Ballade I 4/4" er en hyllest til bøkene, til bibliotekene, til bøkenes duft. Som Grytten så sant og vakkert skriver: "Lukta av bøkene får meg til å hugse lange ettermiddagar med regn mot bibliotekvindauga. Bøker luktar heilt spesielt, dei luktar ein slags klokskap som ikkje finst andre stadar".

Kjærlighet til pop er skildret før, blant andre av Nick Hornby i High Fidelity. Men der Hornby leverte en morsom, men ikke særlig dyptloddende bok, har Grytten gitt oss en novellesamling som inneholder flere lag. En novellesamling som er bedre på 33 1/3 rpm enn 45 rpm.

Frode Grytten har med denne utgivelsen også gjort et kvantesprang for å skildre eventyret, dybden og sannheten som finnes i den beste popmusikk.

Det vil overraske meg mye om noen er i stand til å levere en bok som dufter bedre enn denne i år. Og vit dette: Den vil lukte enda bedre, der den står i landets biblioteker, gjennomlest og fillete, om femti år.

Til slutt skal du få et lite popsong-tips, Frode: Eyeless In Gaza, et band få andre enn undertegnede, broren min og Ole Jacob Hoel i Adresseavisen har hørt om. Hva vil du ikke være i stand til å levere etter noen uker med Eyeless' i spilleren?


Ørjan G. Johnsen





submit to reddit







Siste saker

Fremmed Rase: «Det e’ så varmt inn hær!»

Løkki: Hva norsk musikk trenger akkurat nå.

Christer Torjussen: Norges svar på Louis CK

Wallmans Oslo: Rockin'

Kris Kristofferson: "More country for old men"

Singin’ in the Rain: Vanntett underholdning!