Monica Borgen: Midnight Blue

Monica Borgen er en vokalist som har gleda store deler av jazz-Norge den siste halvdelen av det forrige tiåret. "Midnight Blue" mer enn antyder at hun har tenkt å fortsette med det også i tida som kommer.


"Midnight Blue" er Monica Borgens tredje CD. I 1995 debuterte hun med "Tenderly", og fulgte opp med "Choice" i 1998. Den midterste har gått meg hus forbi, men utviklinga fra "Tenderly" fram til i dag beretter om en stadig mer moden artist som på alle vis er en jazzmusikant.

Monica Borgen har fra starten av si platekarriere i stor grad holdt seg til standardskatten, blues, mainstream- og bebop-influerte toneganger. Et tydelig tangeringspunkt her hjemme er hennes mer eller mindre samtidige Laila Dalseth - blant annet har de den klare vibratoen til felles.

Det som i dette tilfellet skiller de to på helt klart vis er det faktum at Monica Borgen faktisk står for tre av de 12 låtene sjøl - den ene faktisk delvis på fransk, delvis på engelsk. Tematikken i både Borgens fine låter og flesteparten av standardlåtene er kjærlighet i en eller annen variant. Foredratt av mennesker med betydelig mindre livserfaring enn Monica Borgen blir det ofte patetiske resultater ut av det. Her er det tydelig å høre at vi har med en voksen kvinne å gjøre som vet hva hun synger om - hun gir stoffet troverdighet gjennom sine tolkninger.

Troverdighet mangler heller ikke på den instrumentale sida. Borgen har invitert en gjeng med delvis mye erfaring og store doser ungdommelig pågangsmot. Til sammen har det blitt en uhyre smakfull miks.

Den nederlandske trommeslageren John Engels har spilt med alt og alle, og vet eksakt hvor mye/lite han skal spille for å understreke budskapet. Ellers dukker den eminente, for anledningen munnspiller, Finn Hauge opp på flere av spora, mens bassist Harald Johnsen, gitarist Staffan William-Olsson og pianist Anders Aarum uten unntak bidrar til at dette har blitt en flott tilstandsrapport fra Monica Borgen.


Del på Facebook | Del på Bluesky

With a bang on the ear!

(07.09.26) Uten å se for mye på setlistene så langt i turneen, hadde jeg tenkt meg mer av et folk/freak-show i hovedsakelig akustisk format. «Fisherman’s Blues» og «Room to Roam» i ett, på en måte. Sånn ble det ikke. Men for et party det ble!


Arne Treholt – i et skimmer av gråsoner

(03.09.26) Brobyggeren som brente alle sine broer. Han som ikke sang i dur, heller ikke i moll – men noe midt imellom. Det fins mange måter å beskrive hva «gråsoner» betyr, og du får de fleste av dem anskueliggjort på Oslo Nye Teater.


Finere blir vel neppe indiepop?

(02.09.26) Det har aldri vært vanskelig å like Phoebe Bridgers, men for noen har hun kanskje vært smått utilgjengelig? «Lost Weekend» bør skaffe henne nye beundrere.


Lindrende Folk Bitch Trio

(02.09.26) De vakreste vokalharmonier strømmet mellom murveggene på Blå i Oslo tirsdag. Melbournes Folk Bitch Trio var på besøk, og leverte sin andre norske konsert etter å ha vært på Bergen Kunsthall dagen i forveien. Varmt og mildt opplevdes det.


Erykah Badu er endelig tilbake!

(01.09.26) Det har gått 16 år siden Erykah Badu ga ut sitt forrige ordinære studioalbum, "New Amerykah Part Two (Return of the Ankh)". Riktig nok fikk vi mixtapen "But You Caint Use My Phone" i 2015, og Badu har aldri egentlig vært borte. Hun har turnert, samarbeidet, DJ-et og fortsatt å være en av moderne R&Bs mest fascinerende skikkelser. Men et nytt album har vi ventet lenge på.


Svett rock med Lydsyn

(31.08.26) Vi fikk en oppvisning i god gammeldags rock med elementer av så vel klassisk hard rock, stoner og noe psykedelisk rock.