Puls - Slarkete Dylan-feiring

(Oslo/PULS): Her inntraff dessverre bare to elektriske øyeblikk; to låter da alt stemte. Det var da Madrugadas Sivert Høyem var vokalist. Smått tragisk, fordi de som hadde gjort nesten alt forarbeidet var gjennomført gnistrende fra start til mål. Man finner antageligvis ikke noe bedre Dylan-band enn Respatexans.

Jeg skulle ønske jeg slapp å skrive det, men faktum er at mye ikke stemte da Bob Dylans 60-årsdag skulle feires med en hel haug norske artister på scenen. Det så liksom så fint ut, på papiret, men så blei det mye skjæring.

Mye skyldes selve opplegget, og det forundrer meg. En Dylan-kveld med Tom Skjeklesæther i førersetet på arrangørsida burde virkelig ligge an til en festaften av de sjelde. Men en så erfaren mann burde vite at alle sangere trenger mer enn EN sang for å gjøre lykke.

Det handler om kommunikasjon Scene vs. Sal. Kommer man inn for å synge bare en eneste sang, da skal man ha dagen - noe så alvorlig - for å komme under huden på publikum. Det greide nesten ingen på Rockefeller denne kvelden, og det var i hovedsak ikke vokalistenes skyld.

Men jeg gir mange poeng til Kalle Storm Andersen! Hans utgave av "Like A Rolling Stone" var sjarmerende til tusen.

Men så skulle de altså komme på rekke og rad; Lynni Treekrem, Åge Aleksandersen, Kåre Virud, Reidar Larsen, Lars Lillo-Stenberg... som med "If Not For You" selvfølgelig fikk Dylan til å låte som Neil Young. Fint.

Men så var det dette med selve settinga. Folk kom og gikk, liksom - der oppe på scenen. Det hele fikk et smått sammenraska preg, hvilket smitta over på et i overkant arrogant og utakknemlig publikum. Aller verst gikk det ut over Åge Aleksandersen.

Her kommer landets antageligvis fremste Dylan-tolker, aleine med sin kassegitar, og gjør Håvard Rems finfine norsk-utgave av den dypt alvorlige sangen "Every Grain Of Sand" - mens folket oppfører seg som om de sto på Youngstorget og ikke gadd å høre den opplest og vedtatt kjedelige talen til Thorbjørn Jagland!

Folkens! Gå hjem og hør "Bob Dylan Live 1966", volum 4 i The Bootleg Series - så hører dere hvordan et anstendig konsertpublikum bør oppføre seg. Hun uttrykte det helt presist, hun som sto ved siden av meg:

- Dette er da fryktelig uforskammet!

Replikken kan høres prippen ut, men er det ikke. Man behandler ikke store kunstnere sånn - ikke Åge Aleksandersen, og ikke Bob Dylan.

Men midt i det hele sto et backingband som var helt fantastisk bra! Respatexans - hva de kan! Saken er jo at Bob Dylan låter veldig forskjellig; oseaner av vellyd ligger mellom "The Freewhelin' Bob Dylan" og "Time Out Of Mind". Resptatexans kan alt, på rams.

Ja, til og med Prepple fiksa de: "Where Are You Tonight, Sweet Lorraine" låt original DumDum-pønk nøyaktig slik DumDum-pønk skal låte.

Lynni Treekrems "One More Cup Of Coffee" var også nydelig, men det var først da Sivert Høyem, Madrugada-vokalisten, helt mot slutten av konserten entra scenen, at alt virkelig stemte i forholdet mellom band og vokalist. "Not Dark Yet" - hvilken låt!; og så vanskelig å spille! - var praktfull, og det kom til å bli enda ett hakk vassere. "Positively 4th Street" var en sann nytelse!

De burde ha stoppa der, og droppa "We Are The World"-versjonen av "Forever Young".

Har jeg fått det fram? Respatexans som band, og Respatexans + Sivert Høyem, det var beholdninga da Bob Dylan ble 60 i Oslo.

Arild Rønsen

Siste saker

VAN HALEN - A DIFFERENT KIND OF TRUTH

Noctorum: Honey Mink Forever

DEADMAN - TAKE UP YOUR MAT AND WALK

En godt krydret Cabaret

The Great Big Taters: Setback Catalyst (EP)

RIVAL SONS - PRESSURE AND TIME