Puls 15.05.01


( )


Stephen King
Dreamcatcher
Hodder & Stoughton

Tips noen om denne saken


Les også





Kalender



Stephen King: Dreamcatcher

Stephen King har mye til felles med King Kong, denne noe overdimensjonerte apen. Begge liker å skremme. Men lykkes ikke alltid. Videre vet heller ikke Stephen King alltid å stoppe mens leken er god. Og endelig: Stephen King er også flere nummer for stor. Som forfatter, vel og merke. Han har problemer med å fatte seg på under 500 sider, og går heller ikke av veien for å levere romaner opp mot 1000 – 1500 sider, som The Stand og It.

Likevel: Stephen King er en betydelig forfatter, og har en sentral rolle i vår populærkultur. Han har skrevet flere bøker som fortjener klassikerstatus. Ondskapens Hotell, The Dead Zone, Misery, Carrie, It og Cujo kan nevnes.

Flere av disse er filmatisert, best er utvilsomt Ondskapens Hotell, med en svært skremmende Jack Nicholson i hovedrollen, samt Misery, som innbragte Kathy Bates en velfortjent Oscar for beste hovedrolle. King evner også å heve seg over den rene grøsser- og spenningsgenren – Frihetens Regn og Den Grønne Milen kan illustrere dette. Begge for øvrig filmatisert med stor suksess.

Stephen Kings nye roman - Dreamcatcher - er imidlertid ingen klassiker. De fire barndomskameratene Jonesy, Beaver, Henry og Pete møtes hver høst for å jakte i Derry, Maine. Disse mennene bærer hver for seg på sine personlige problemer. Henry er suicidal, Beaver har kjærlighetsproblemer, Pete sliter med alkoholen og Jonesy har hatt merkelige forutanelser siden en bilulykke.

Kameratene har vært telepatisk knyttet til hverandre siden de i barndommen reddet en gutt med Downs syndrom - Douglas - også kalt Duddits, fra å få juling av en gjeng collegegutter. På årets jakttur opplever de, foruten en snøstorm av uante dimensjoner, den ubehagelighet at Derry blir invadert av skapninger fra rommet.

Riktig ekle og slemme er de. Så slemme at de angriper mennesker og planter små alienbabyer i disse, babyer som etter hvert presser seg ut. Ofrene blir forvandlet til zombier. Skapningene må imidlertid kjempe for å få kontroll over sinnet til sine verter. Ingenting er gratis her i livet, ei heller for en alien på gjestevisitt hos oss mennesker.

Det er tid for det store oppgjøret, og nøkkelen ligger hos Duddits som de ikke har sett på flere år. Opplevelser og hendelser fra vår barndom er i stor grad med på å forme våre liv. King har benyttet dette grepet flere ganger i sine bøker, og etter min mening med større hell tidligere, som i romanen It.

Hovedproblemet med Dreamcatcher er som så ofte før; romanene er fascinerende de første par hundre sidene, de resterende fire hundre fortoner seg som et litterært maratonløp, der melkesyren etter hvert gjør det tungt å fullføre løpet.

Stephen King skriver imidlertid lett og bra, ingen kan ta fra ham det. Han er også en mester i taktskifter; ingen annen grøsserforfatter evner som ham å avbryte kapitler på riktig tidspunkt, flette inn nye momenter, for på denne måten å bygge opp spenningsnivået.

Han skildrer også vennskap på en fortreffelig måte. Kings personer er ofte outsidere som på en eller annen måte blir knyttet til hverandre. Heltene er sjelden helter i vanlig forstand, snarere vanlige mennesker med gjenkjennelige problemer.

Om det finnes en dypere mening, se det er et annet spørsmål. Kings monstre kan sies å tjene som et bilde på ondskap, på de mørke krefter i verden alle mennesker kommer i kontakt med. Han lykkes med dette i romaner som It og Shining. Han lykkes ikke i Dreamcatcher. Til det er romanen for genretro, for A4 og historien for, ja la oss gjerne bruke et uttrykk som søkt.

Dette er altså en middels Stephen King-roman. Men tross alt – en Stephen King på tomgang går utenpå de fleste andre forfattere i samme genre. Og for all del: Har du sansen for grøssere inneholdende betydelige mengder blod og skapninger fra det ytre rom vil du muligens finne noe å glede deg over. Men særlig skremmende er den ikke. Snarere utmattende. Du vil neppe finne det nødvendig å titte under sengen og sjekke klesskapet før du slokker lyset, slik tilfellet kan være med virkelig gode, og noe mer troverdige, grøssere.

Stephen King takker i etterordet alle sine lesere som har lest boken til veis ende. Akkurat den takken er helt på sin plass.


Ørjan Greiff Johnsen





submit to reddit







Siste saker

Deep Purple: De gamle er fortsatt eldst!

Fremmed Rase: «Det e’ så varmt inn hær!»

Løkki: Hva norsk musikk trenger akkurat nå.

Christer Torjussen: Norges svar på Louis CK

Wallmans Oslo: Rockin'

Kris Kristofferson: "More country for old men"