Puls - Dadafon: And I Can't Stand Still

Kristin Asbjørnsen er i mine ører noe av det mest originale og allsidige blant vokalister. De som tror at Krøyt er stedet Asbjørnsen hører hjemme, og bare der, bør snarest mulig sjekke ut hva hun bedriver sammen Kvitretten - og ikke minst i bandet Dadafon. Dette er i minst like stor grad som noe annet Kristin Asbjørnsen - men helt forskjellig!

For de fleste vil nok bandnavnet Dadafon være en nyskapning, men slik burde det egentlig ikke være: Helt siden 1995 har de holdt sammen under navnet Coloured Moods, og ga blant annet i 1998 ut en meget lovende CD. Bandet har gjennom en hel masse jobber innen- og utenlands utvikla seg kraftig, sjøl om basisen på mange vis er den samme.

Utgangspunktet for hva Kristin Asbjørnsen foretar seg sammen med gitaristen Jostein Ansnes, perkusjonistene og balafonistene - en slags afrikansk tre-vibrafon, tror jeg - Martin Smidt og Carl Haakon Waadeland og saxofonisten Bjørn Ole Solberg, er en helt spesiell form for fusjon mellom diverse afrikanske tonespråk og spirituals, krydra med alt fra jazz via det som de sjøl kaller - og her er det bare å holde seg fast: Tre-tekno, balafon-bop-hop, improvisasjons-pop, sjørøverspråk, koksbøtte-rock og 1600-talls reggae!!!!!!!

For de fleste av dere regner jeg med at det kanskje dukka opp en ny kategori eller to akkurat nå, og jeg kan love at det ikke bare er på papiret det forholder seg slik.

Denne kvintetten passer virkelig ikke inn i noen som helst slags bås: Jeg tror ikke de på død og liv vil være spesielle; det faller bare helt naturlig for dem - som band. Dette er musikk, et språk og et uttrykk som har utvikla seg organisk og over tid, med solide referanser i så mange kulturer og sjangre som vel tenkelig. Når denne tilstandsrapporten så forteller oss om et band som har nådd nye personlige høyder, så er det nok en bekreftelse på hvor det unge (den var til deg Carl Haakon), norske nysgjerrige improvisasjonsmiljøet befinner seg sammenlikna med hva som helst på kloden: Helt i toppen.

De fire instrumentalistene gjør uhyre godt fra seg både som band og solister, men må likevel ha meg unnskyldt: Jeg sier bare Kristin Asbjørnsen! Det er ingen andre vokalister på denne jord som låter som henne, og hun låter heller ikke som noen andre. Hun er i besittelse av en bokstavelig talt personlig stemme, et trøkk, et språk jeg i alle fall aldri har hørt; vi snakker om innlevelse og livsbejaenhet av de meget sjeldne. Hun er eksperimentell, hun er tradisjonstro, hun er alltid søkende og nysgjerrig og kommer ut med en beskjed som vi bare må lytte til.

"I Can't Stand Still"... Hvem veit hvor dette bandet vil stoppe neste gang? Og så Kristin Asbjørnsen, da! Makaløs!

Tor Hammerø

Siste saker

VAN HALEN - A DIFFERENT KIND OF TRUTH

Noctorum: Honey Mink Forever

DEADMAN - TAKE UP YOUR MAT AND WALK

En godt krydret Cabaret

The Great Big Taters: Setback Catalyst (EP)

RIVAL SONS - PRESSURE AND TIME