Puls - Bob Dylan: Live 1961-2000 - Thirty-Nine Years Of Great Concert Performances

Etter 22 år kommer endelig oppfølgeren til Budhokan: En live-utgivelse
som egentlig bare skulle utgis i Japan, men som selvsagt også er å få
kjøpt i resten av verden. Kun i begrenset opplag? Vi får se... Og da kan man jo umidelbart spørre seg: Er den like dårlig som Budhokan? Det er den definitivt ikke. Herved slutter sammenligningen: Dette er nemlig en samling av konsertopptak fra - så vidt jeg kan se - England og USA, over en 30-årsperiode. Budhokan er jo - som vi alle vet - opptak fra tre konserter i Japan '78. Og allerede her stusser jeg. Hvorfor er ikke noen av sangene han sang for noen få år siden i Japan, som ble kringkastet over hele verden, og også til dels utgitt på CDS, med? Den fremførelsen var jo glimrende og hadde klart hevet nivået på denne merkelige utgivelsen.

Dette er nemlig en salig blanding av utgitt og uutgitt, lett/vanskelig å få tak i, stor kunst og møl. Er det tilfeldig at det må japanere til for å velge ut en sang der, i tillegg til å være dårlig og uinspirert fremført, Dylan presterer å synge feil og rote med verse(linje)ne? (Slow Train).

Mistanken melder seg om at dette har de faktisk ikke lagt merke til, språkforskjellen tatt i betraktning. Kanskje liner-notes'ene gir svar på dette, men siden jeg ikke kan japansk...

Hvordan de i det hele tatt klarer å velge en sang fra katastrofe-albumet Dylan And The Dead ('87) mens de forbigår den til dels fantastiske Real Live ('84), er også helt hinsides. Men la oss ta dette ti-år for ti-år. De er det nemlig hele fem stykkker av:

60-tallet: Det eldste kuttet, "Wade In The Water" ('61), er jævlig bra, kunne vært med på første LPn og hevet den enormt. Dette må være det beste
Dylan gjorde i '61, uansett dokumenterer den bedre enn noe jeg har hørt
hvilket potensiale denne unge (20) mannen hadde som artist.

Det mest interessante med neste kutt, "Handsome Molly" ('62), er at den er med og viser grunnlaget for '97-utgivelsen "Time Out Of Mind". Setningen "I went to church on Sunday and she passed by", fra "Cold Irons Bound", dukker nemlig opp. Her må utgiverne berømmes for sterk sammenheng i utvalget. Forøvrig er det en riktig fin liten folkevise. "To Ramona" ('65), er også et absolutt høydepunkt. Nydelig fremføring av en nydelig låt. Og perfekt lyd!

Så kommer en katastrofe-utvelgelse; den mest opplagte hopp-over låten fra
Bootleg Series 4; "I Don't Believe You" ('65) følger nemlig.

Før vi forlater 60-tallet må jeg bemerke: Hvorfor i all verden er det ikke med noen sanger fra hans legendariske konsert i '63, som egentlig skulle utgis på den tiden, og som vi har fått smakebiter fra på tidligere samlealbum?

70-tallet: Tre sanger er med. I stedet for å ta "It Ain´t me, Babe" (75) fra Before The Flood ('74), som både er bedre enn '75-versjonen og "Knockin' On Heaven's Door" ('74) som begge er med her, gjør de altså det motsatte. Trist, dog ikke som faen. Siste fra 70-tallet er "Shelter From The Storm" ('76) fra Hard Rain, ekstremt bra versjon! Last Waltz ('78) er forbigått. Trist som faen. Likeledes Bangladesh ('70). Like trist.

80-tallet: Ny katastrofe-utvelgelse: "Dead Man, Dead Man" ('81), en forferdelig versjon av en råbra låt. Eneste kutt fra 80-tallet i tillegg, er før nevnte "Slow Train"! Så dårlig var ikke Dylan på 80-tallet! Han var faktisk ikke dårlig i det hele tatt.

90-tallet: "Cold Irons Bound" ('97) er nevnt, en riktig bra versjon. Et par andre er også med. Godkjent, men alle bør høre originalversjonen av "Born In Time" ('98) fra innspillingen av Oh Mercy ('89). Ingen versjoner etterpå har vært i nærheten av den.

00-tallet: Tre herlige versjoner av tre herlige sanger, "Somebody Touched Me", "Country Pie" og "Things Have Changed". Om ikke annet, gir utgivelsen inntrykk av en artist på 59 i stadig fremgang, ikke dårlig bare det!

Slike utgivelser skjemmes alltid av varierende lydkvalitet i hytt og pine, sånn at man må stadig frem og tilbake til forsterkeren og variere bass/diskant. Slitsomt, hvorfor ikke ha de gode og de dårlige opptakene for seg?

Ellers er det å si at plata åpner med to kristne sanger. Tilfeldig? Sannsynligvis, men jeg velger å ta det som et godt tegn. Utgiverne burde vært flinkere til å finne frem til uutgitt stoff, her er det mye å hente. I det hele tatt bærer CDen preg av amatører i kunstens verden, mangelfull innsikt i Dylans univers, slendrian, elefanter i glassmagasinet.

Likevel veier høydepunktene liksom tyngre enn alt det negative. Bob er nå engang Bob.

Dag-Olav Sivertsen

Siste saker

VAN HALEN - A DIFFERENT KIND OF TRUTH

Noctorum: Honey Mink Forever

DEADMAN - TAKE UP YOUR MAT AND WALK

En godt krydret Cabaret

The Great Big Taters: Setback Catalyst (EP)

RIVAL SONS - PRESSURE AND TIME