Puls 22.04.01


( )


John King
Human Punk
Jonathan Cape

Tips noen om denne saken


Les også

Mark Perrys Alternative TV med Revolution (16.08.01)

TV Smith har beholdt kruttet (12.07.01)

TV Smith: - Savner den opphissende punkstemninga (03.07.01)

TV Smith: Useless - The Very Best Of (25.06.01)

The Saints: I'm Stranded
The Saints: Eternally Yours
(20.06.01)

TV Smith fra The Adverts til Oslo (14.06.01)

Ramones og Pistols til R'n'R Hall Of Fame? (28.05.01)

Broken Bones: Dem Bones (21.05.01)

Div. Art.: Farewell To The Roxy (20.05.01)

Liliedugg: Sannhetens Voktere (16.05.01)

Lydon: - Eminem er vår tids Sid Vicious (14.05.01)

The Roxy Club, London WC2, Gigography 21/12/76-24/4/78 (09.05.01)

Kafka Prosess: Ingen Fattige, Ingen Rike (LP) (25.04.01)

Slaughter & the Dogs: The Punk Singles Collection/Cranked Up Really High/Do It Dog Style/Bite Back (23.04.01)

Conflict: There Must Be A Better Way (The Singles) (21.04.01)

The Vibrators: The BBC Punk Sessions (21.04.01)

Joey Ramone død (16.04.01)

TV Smith gjør opp status (12.04.01)

999: 999
999: Separates
(07.04.01)

Gamle helter på punkfestival i UK (03.04.01)

Dee Dee Ramone: - Jeg var medlem av det argentinske kommunistpartiet! (02.04.01)

Generation X: K.M.D. - Sweet Revenge 1979 (LP) (23.03.01)

Fra Drunk til blackout (01.03.01)

Charlie Harper: - Rod Stewart lærte meg å spille munnspill (18.02.01)

Johnny Rotten: - The only soul you'll get out of me is arse'ole! (17.01.01)



Kalender



John King: Human Punk

Mest kjent for triologien Football Factory, Headhunters og England Away, er John King blitt kalt en Nick Hornby på steroider. En beskrivelse som er både lettvindt og upresis. Forskjellen mellom Hornby og King ligger først og fremst i klassebakgrunnen, dernest at King er en ekte insider og drepende god som deltakende observatør. I Human Punk dreier det seg imidlertid ikke om fotball, men om oppvekst i utkanten av London med punkrock som den store referansen. Gjennom sine delvis selvutleverende utviklingsrammer fra 1977 til 2000, skaper King et meget viktig bidrag til å forstå den generasjonen som ble født på begynnelsen av 60-tallet og som opplevde skjæringspunktet mellom individ og felleskap aller tydeligst. Måten King får fram dette gjør boka til en av punkgenerasjonens mest gyldne øyeblikk i romans form.

Forkledd som historien om Joe - en 15-år gammel punker med blankpussa Doc Martens som vokser opp i Slough (utafor forstedene til London) i 1977 - skisserer John King opp sine egen referanser innenfor punkkulturen og hvordan den virka inn på ungdom i ly av dronningjubileet og rabalderet rundt "God Save The Queen".

Joe, Smiles, Chris og Dave holder sammen etter å ha gjort ferdig skolen for sommer'n. De drikker, speeder og går på discoteker og konserter sammen. Historisk er blant annet overværelsen av Sex Pistols' hemmelige gig under dekknavnet SPOTS (Sex Pistols On Tour Secretly) i Uxbridge 16. desember '77. Hvorvidt forfatter'n var der eller ikke - er mindre interessant - konserten fant iallefall sted.

En kveld blir Joe og Smiles slått ned og kasta ut i kanalen som renner tvers gjennom byen. Smiles havner i koma, og våkner ikke opp på flere uker. Denne episoden blir en rød tråd gjennom hele boka og får konsekvenser for flere enn de involverte.

Vi spoler fort fram til 1988 da Joe er på vei fra Kina etter å ha jobba tre år i Hong Kong. Han har fått England og sitt eget liv på avstand, og reflekterer over fortida si på vei hjem med den trans-sibirske jernbanen destinasjon Moskva.

Siste delen av boka handler om livet hans i år 2000, mens han jobber som DJ og bruktplateselger. Stadig blir han konfrontert med fortida, og opplevelsen fra kanalen kommer tilbake i mange skikkelser. Og historien tar helt til siste side stadig nye og overraskende vendinger.

Boka er i likhet med fotball-trilogien hans skrevet i noe som likner på stream-of-consciousness-stil, i det minste som en light-utgave. Spesielt i begynnelsen av boka kan det være litt tungt, før man venner seg til formen. Det kan gå flere sider før det dukker opp et avsnitt.

Dette er imidlertid en stil som krever stor konsentrasjon hos leser'n, men som vi i dette tilfellet får godt betalt for. Kings refleksjoner ligger ofte innbakt midt inne i slike tekstblokker, men de er gode, de er viktige, de innehar mye varme og de er i hans tilfelle nødvendige.

Fornuftige og eksistensielle refleksjoner i lys punken som oppdrager og tenk-sjøl-ideologien, men også om overgangen fra det sosialdemokratiske England, via Thatchers nådeløse liberalisme og opp til Tony Blair, er vitale observasjoner om hvordan vanlige folk orienterer seg som bidrar med å heve boka til en bauta blant sine samtidige. Ikke overraskende er John King blitt kalt Englands Irwine Welsh.

PS: Dessuten er det hele krydra med en haug av referanser til gamle punklåter (tittelen i seg sjøl er sannsynligvis rappa fra The Ruts-låta med samme navn), band og sentrale skikkelser og talsmenn, som setter en ekstra spiss på de drøye 300 sidene. Anbefales uten noter!


Trygve Mathiesen





submit to reddit







Siste saker

Deep Purple: De gamle er fortsatt eldst!

Fremmed Rase: «Det e’ så varmt inn hær!»

Løkki: Hva norsk musikk trenger akkurat nå.

Christer Torjussen: Norges svar på Louis CK

Wallmans Oslo: Rockin'

Kris Kristofferson: "More country for old men"