Puls 02.04.01


ERIC CLAPTON: Slowhand. ( )


Eric Clapton

Tips noen om denne saken


Les også

Eric Clapton: Clapton (12.10.10)

Eric Clapton: Complete Clapton (29.10.07)

Cale & Clapton (06.10.06)

Clapton slutter å turnere (31.05.01)

Billy Preston alvorlig nyresjuk (29.05.01)

Eric Clapton: Reptile (23.03.01)

Eric Clapton og BB King til Spektrum 1. april (27.10.00)

B.B. King & Eric Clapton: Riding With The King (12.08.00)

Den frihetlige bluesen (24.01.00)

Clapton & B.B. King i studio (05.10.99)

Ginger Baker: Coward of the County (20.04.99)



Kalender



To timer prime time Clapton

(Oslo/PULS): Eric Clapton i Oslo Spektrum: Stødig, rocka, lavmælt - veldig, veldig bra.

Først ut var imidlertid Doyle Bramhall II og hans backingband Smokestack. Bluesgitaristen har åpnet for Clapton hele turnéen, og det ble et tøft møte med Austin Texas' nye gitarhåp.

Han er ikke ulik Stevie Ray Vaughan i uttrykket, og parallellene til Jimi Hendrix er også så absolutt til stede. Stemmemessig heller han i uptempo-låtene mot Chris Robinson i The Black Crowes, mens han på de rolige partiene høres minner om Steve Lukather.

Spillestilen hans er imponerende. Han spiller lefthanded gitar, men snur bare hele greia slik at den tjukkeste gitarstrengen kommer nederst. Meget originalt, og meget imponerende får man si. Jeg vil så absolutt anbefale folk å sjekke ut denne fyren om han en dag kommer og spiller live på en klubb nær deg.

For fjerde gang fylte Eric Clapton hovedstadens storstue søndag kveld. Med årets "Reptile"-skive i bagasjen ble det en mer variert konsert enn forrige besøk, november 1998.

Eric Clapton ankom scenen i blå, kortermet skjorte og dongeribukser litt over halv ni. Han satt seg ned helt alene, og startet med "Key To The Highway" fra fjorårets duettplate med B.B. King; "Riding With The King".

Bandet kommer på, og består ikke akkurat av noen hvemsomhelst'er. Vi har den legendariske perkusjonisten Paulinho Da Costa, trommelegenden Steve Gadd, bassist Nathan East (som også spiller med Phil Collins), strengeksperten Andy Fairweather-Low, samt Sting og Bruce
Springsteen
s gamle keyboardist David Sancious.

De musiserer briljant i "Reptile". Lyssettingen var meget smakfull, og de fortsatte i denne settingen i fem låter - sittende med kassegitarer på scenekanten. Låter som "Tears In Heaven", "Bell Bottom Blues" og "Change The World" er gamle & gode & kjente, og publikum kvitterte med
høflig og dannet applaus.

Etter en liten hyggestund akslet Clapton Stratocaster'n sin (for øvrig med
den styggeste finishen jeg har sett på en Fender Stratocaster noensinne), og gikk løs på "My Father's Eyes".

Det skulle bli fire låter på rad og rekke fra 1998-albumet "Pilgrim" i denne delen av konserten. "My Father's Eyes" ble fulgt av småkjedelige "River Of Tears", før det tok av i knalltøffe "Going Down Slow" og "She's Gone". Gitarøs av godt gammelt merke, og Clapton viser at han ikke er slowhand i alt han gjør.

Heretter ble det en avdeling med låter fra årets skive. Doyle Bramhall gjester scenen under "Superman Inside", "Hoochie Coochie Man" og
"Have You Ever Loved A Woman". Det river skikkelig i veggene når tre
stjernegitarister trår til med rått spill oppmot hverandre!

Her i fra og ut er parademarsj for Eric Clapton og hans musikanter. "Cocaine" resulterer i jubelbrus og stående applaus, og "Wonderful Tonight" vekker til live mange dans på lokalet-minner. Vi får en meget rocka versjon av Derek & The Dominoes-låta "Layla", før Clapton & Co går av for første gang.

Cream-sangen "Sunshine Of Your Love" åpner ekstra-settet, og Clapton lurer inn noen strofer av Steely Dans "Do It Again" i gitarsoloen.

I det store og hele bød Clapton altså på en meget variert konsert. Fra det helt lavmælte og akustiske, til beinhard, riffbasert bluesrock. Det er lett å like en konsert som gir oss passelige doser av alt denne mannen har foretatt seg i de siste 30 årene.

Man vil likevel savne låter, denne gangen ventet jeg først og fremst på "Badge" og "Old Love", samt årets singel "I Ain't Gonna Stand For It". Men med en slik back-katalog, er det selvfølgelig umulig å tilfredsstille absolutt alle ønsker.

Avslutningen blir en meget flott versjon av "Over The Rainbow" etter at
sjefen sjøl har introdusert hele ensemblet for publikum.

Konserten ble utsolgt på noen små timer, og dette var forhåpentligvis ikke siste gang vi får oppleve denne mannen i Osloss storstue. Eller - kanskje Frognerbadet er stedet...?

Setliste:

Key To The Highway/Reptile/Tears In Heaven/Bell Bottom Blues/Change The World/My Father's Eyes/River Of Tears/Going Down Slow/She's Gone/Got You On My Mind/Don't Let Me Be Lonely Tonight/Travelling Light/Superman Inside/Hoochie Coochie Man/Have You Ever Loved A Woman/Cocaine/Wonderful Tonight/Layla/Instrumental

Ekstra:
Sunshine Of Your Love/Over The Rainbow


Odd Inge Rand





submit to reddit







Siste saker

Fremmed Rase: «Det e’ så varmt inn hær!»

Løkki: Hva norsk musikk trenger akkurat nå.

Christer Torjussen: Norges svar på Louis CK

Wallmans Oslo: Rockin'

Kris Kristofferson: "More country for old men"

Singin’ in the Rain: Vanntett underholdning!