Helene Tursten: Nattevakt
Plotet i Nattevakt er egentlig temmelig lekkert. Persongalleriet er likeledes relativt enkelt å forholde seg til. De sentrale personene er mer enn greit nok skildra, slik at det faller lett å tro på dem; se dem som virkelige liv. Hvorfor blir så Nattevakt ei mislykka kriminalfortelling?
Dette er den svenske forfatteren Helene Turstens andre roman spunnet omkring kriminalbetjent Irene Huss, hennes venner og kolleger. (Den første bærer tittelen Den Knuste Tang-Hesten, og er også å få på norsk.)
Det handler om et privat sjukehus som er gått i arv. Ei sjukesøster tas av dage, samtidig som respiratoren skrus av slik at en pasient puster for siste gang. Ganske tidlig kommer et gjenferd inn i bildet, og slikt pleier jo å bli ganske så traurig. Spøkelser, liksom Det er slikt som innimellom funker i radioteateret, med knirkelyder på loftsgulvet og Men i bok?
Helene Tursten får faktisk akkurat dette til å funke. Feilen ligger på et helt annet, og atskillig mer fundamentalt plan. Hun skriver rett og slett dårlig. Eller, kanskje heller tidvis og alt for ofte veldig platt. Eksempel:
En forventningsfull varme spredde seg fra underlivet og ned mellom lårene, og hun kjente at det var mye hyggelig man kunne finne på om kvelden en barnefri Valentinsdag.
Men skriver bare ikke sånn!
Enda viktigere: Hun skriver underteksten, absolutt hele veien som om leseren ikke er i stand til å tenke en selvstendig tanke, enn si fabulere litt. Helene Tursten elsker å gi oss inn med teskjeer, i den grad at det blir plagsomt i lengden.
Disse omstendigheter bevirker, dessverre, til at det strengt tatt fiffige plotet blir underordna. Etter 300 sider sitter du igjen og tenker; akkurat but so what?
Del på Facebook | Del på Bluesky