Puls - Reverend Lovejoy og Ian Senior er best live!

(Tromsø/PULS): De spiller helt forskjellig musikk, men har en ting til felles: Låtene deres kommer mye bedre til sin rett i direkte overførte konsertsammenhenger enn de gjør i digitalt overførte studiotapninger. Ikke bare publikums nærvær, men også det faktum at de har fått låtene inn under huden, er forskjellen på framførelsene av låtene de ga ut hhv i fjor høst og i vinter.

På Kaos var det som vanlig stinn brakk, og Reverend Lovejoy benytta virkelig sjansen som by:Larm bøy dem. I det tette og intime lokalet oppsto kjemien som brakte musikk opp på et magisk nivå.

Visst var det mye bra tendenser på albumet - Polo Is Not The Issue Darling, Champagne Is!, som kom ut på Big Dipper i fjor høst. Men denne kvelden hørtes de samme låtene ut som klassiske pop-perler, og viser bare hvor viktig det er å ha øvd på låtene som et band, før man går i studio. Endel norske artister har en tendens til å glemme det. Således glemmer de også hvor lett mangel på dynamkk og mentalt samspill avsløres på plate.

Lørdag fikk vi høre tidløse "Fight The Night With Candels", "Life In Orange" og "Because" i versjoner som var låtene verdig. Ikke rart publikum også satt pris på denne 1970-pop'en!

IAN SENIOR

Jan Vardøen, alias Ian Senior, fikk også vist seg fra en mye friskere side på Strøket fredag, da han og bandet avslutta kvelden med låtene fra Seniors 50-tallsalbum Shoot The Moon.

Mannen som av enkelte er blitt selve symbolet på raseringa av den gamle sjarmen på Grünrløkka, begynte likevel relativt stotrende og usikkert. Men da sjenansen etterhvert rant av ham ettersom publikum ga ham fortjent respons, fikk vi servert rivende versjon er av "Samson Tore The Building Down" og spesielt "Dressed In Black", selv om vibratoen i stemmen ble litt overdreven og massete.

Han var faktisk mer flørtende utadvendt da han stemte gitaren sin mellom et par av låtene, enn da han spilte. Chris Nilsen fra Front Page slo stødig bak trommene, og Senior ble flankert av ytterligere to Telecaster-gitarister, foruten sin egen. Bassisten spilte til tider danskebåt-enkle bassganger, og virka litt malplassert med fengselsklipp, junkie-øyne og en speedfriks fotarbeid.

"Paper Heart" holdt også inne en mye bedre dynamikk enn på skiva, selv om kompet falt litt for fort etter breaket. Jeg skal ikke underslå at det hele kan framstå litt glætt og pent, men på sjanger'ns egne premisser, var det absolutt mulig å få fullt utbytte av det.

Det hele toppa seg i siste ekstranummer-runden, da Vardøen avslørte sine egentlige referanser med å spille Eddie & The Hot Rods-låta "Do Anything You Wanna Do"! De andre gutta i baandet bokstavelig talt skreik etter å kore, men sjefen hadde ikke engang ofra dem en felles mikrofon.

I tillegg fikk vi Talking Heads-klasikker'n "Psycho Killer" i en for bandets del hard versjon. Da var stemningen i salen voldsom, og hadde Senior bare våget å be folk komme helt fram til scenekanten, hadde den blitt ekstatisk. Det setter tross alt sitt preg på helhetsinntrykket at folk sto fire meter unna og nesten trippa etter å bli invitert inn.

Det beviste iallefall at samspill og øving må til for å oppnå den rette dynamikken og trøkket, som dessverre var påtakelig fraværende på albumet. For tre dager med øvinger blir nesten en fornærmelse mot publikum, når man skal spille inn skive.

Trygve Mathiesen

Siste saker

VAN HALEN - A DIFFERENT KIND OF TRUTH

Noctorum: Honey Mink Forever

DEADMAN - TAKE UP YOUR MAT AND WALK

En godt krydret Cabaret

The Great Big Taters: Setback Catalyst (EP)

RIVAL SONS - PRESSURE AND TIME