Puls 23.02.01


PROPELLER PEOLE: Mads Devik, mann med utstråling ( )


Propeller People, Lame Ducks, Drunk

Tips noen om denne saken


Les også

Drunk: The Company Tie (01.12.04)

by:Larm programmet på plass (22.01.03)

Et skråblikk på by:Larm 2002 (11.03.02)

Drunk i canadisk navnestrid (09.08.01)

Drunk anbefales hvorsomhelst, nårsomhelst! (31.05.01)

Pøbelrock-festival i Trondheim (11.05.01)

by:Larm 2002 til Kristiansand (02.05.01)

Bergen arrangerer by:Larm-nachspiel (07.03.01)

Fra Drunk til blackout (01.03.01)

by:Larm 2002 til Drammen? (28.02.01)

Cato Salsa imponerte (25.02.01)

Reverend Lovejoy og Ian Senior er best live! (24.02.01)

Pornobransjen: Plateselskapene må utnytte nettet! (24.02.01)

by:Larm i gang (23.02.01)

Drecker og Molvær vertskap i snøhule (31.01.01)

Mange band klare for by:Larm (02.01.01)

Atlantic-grunnlegger til by:Larm 2001 (16.11.00)

Lyst på spillejobb under Bylarm 2001? (12.10.00)

Forførende Bel Canto (12.02.99)



Kalender



Kaos på by:Larm

(Tromsø/PULS): Vel ikke så dramatisk som overskriften antyder, på den første konsertkvelden på by:Larm 2001. Likevel rimelig kaotisk på den lille klubben Kaos i Tromsø, som bare har kapasitet på 99 personer iberegna personalet. Dermed blei dørvakta den mest utskjelte i lokalet, mens banda Propeller People, Lame Ducks og og Drunk blei tiljubla foran scenen.

Robert Dyrnes, mannen bak Yellow Snow Records, blir ofte trukket fram når man diskuterer oppblomstringa i Tromsø på rockesida. Han er også en av drivkreftene på Kaos. Gjennom sine hyppige utgivelser og konsertarrangementer har byen etterhvert fått et nytt, ungt og stadig voksende miljø, som kan avlaste byen for ansvaret med statusen som den norske technomusikken sentrum.

- Get us out of this black hole, klagesang vokalist Mads Devik i Propeller People i det PULS ankom den lille klubben i ishavsbyen. Som om de håpa på at by:Larm var en reddende hånd som kom for å trekke dem opp av den mørke Tromsø-kjeller'n og ut i verden.

Energisk utadvendt og karismatisk klatra Mads opp på monitorene for å få et bedre skue utover forsamlingen. Bandet spiller en hybridform av prog og diverse 90-tallsformer, der den siste låta utmerka seg mest med et brukbart sug et svakt innslag av åpne metall-akkorder i "I've Been Around". En absolutt bra start på konserthelga her oppe.

LAME DUCKS

Mossegjengen Lame Ducks tilhører en ny generasjon punkere som mikser skatepunk og ska, på en tilforlatelig måte. I en og samme låt skifter de mellom off-beat gitarer og skanky sving til øsende Offspring-aktige refrenger! Originalt og med mye humor, fikk de publikum i bevegelse, selv om det var vanskelig å vite om du skulle skanke eller poge.

Dette er en meget krevende stil, og bandet hadde da også problemer med å få ska-beatet skikkelig til å svinge, da temposkiftene akselrerte i frekvens og hyppighet.

Off-beat partiene ble litt for stressa, og rytmene fant ikke seg sjøl nok. Innimellom satt off-beatet bedre og det hele rugga, men det er lett å gjøre den feilen å speede låtene når du er på scenen, med det trøkket og nervene og alt det der som tross alt er fraværende i øvelokalet.

Låtmaterialet framsto likevel som overbevisende, og bandet sto fram som et vellykka crossover-prosjekt. Om gutta ble slitne mot slutten, veit jeg ikke, men de siste låtene "Mathilda" og "Oblivion", virka midre stressa og ska-rytmene skingte heftigere.

DRUNK

Drunk er langt fra nykommere, og de tilhører heller ikke den nye generasjonen punkere. Med røtter tilbake til Molde-bandet Bannlyst tidlig på 80-tallet og den aller første norske hardcore-bølgen. Således litt malplasert å sette dem opp på by:Larm, men et viser forhåpentligvis at hardcorescenen også begynner å bli tatt på alvor, paradoksalt ti år etter at norske band i denne sjanger'n hadde sin storhetstid.

Dengang dreide mye seg rundt Life...But How To Live It og So Much Hate. Opp av ruinene etter disses bortgang steg først 49 Crash, som ble til Drunk, og ga ut en rekke EPer for tre-fire år sida.

Diverse omstendigheter har gjort sitt til at aktiviteten har blitt trappa noe ned de siste åra, men bandet har nå samla seg og har en Canada-turné på trappene i kjølvannet av en CD-utgivelse der borte.


DRUNK: You never freeze when you're Drunk! ( )

De åpna med "One In A Million" og det var vanskelig å få med seg at de ikke har spilt mye sammen i det siste. Rytmeseksjonen låt tett og presis, dynamikken hele bandet i mellom er påtakelig og likheten til Life... er fortsatt påfallende. Ikke så rart når gitarist Roger Andreassen fremdeles står for låtskrivinga og framstår som en slags maestro i arrangeringa.

Låtene veksler mellom det nakne pulserende og øsende harde, til tiden krydra med intrikate partier som gir assosiasjoneer til jazzstrukturer, og andre steder faktisk enkelte streif av gamle Crass.

De spilte endel nye låter som "Fortune Teller", "Crocodile Tears", "Hell To Pay" og "Trick Or Treat", men vi ble også servert en skrudd versjon av Box Tops-hit'en "Letter", samt versjoner av utgitte låter som "Hate Song" , "Without A Warning" og avslutninga "Tomorrow". Sistnevnte var det nærmeste vi kom metall denne kvelden, for min del. For da Farout Fishing dro gang, stakk jeg opp til klubben Strøket for å konsolidere Ian Senior.

Intervju med Drunk følger i løpet av dagen.


Trygve Mathiesen





submit to reddit







Siste saker

Lars Kolberg: Sort Blod

Summoning: With Doom We Come

Westhagen: Time To Leave Things Behind

Deep Purple: De gamle er fortsatt eldst!

Fremmed Rase: «Det e’ så varmt inn hær!»

Løkki: Hva norsk musikk trenger akkurat nå.