Puls - Motorpsycho: En ren salighet av rock

Det ville ikke være spesielt rart hvis folk er fullstendig lei av å høre, se eller lese om Motorpsycho. For like aktive på utgivelses- og konsertfronten er det ikke veldig mange andre band som er.

Men få er lei. Mange vil fortsatt være en del av denne klanen Motorpsycho-fansen nærmest er blitt. I hvert fall mange nok til enda en gang å fylle Rockefeller til randen.Det skulle ikke være mye tvil om hvorfor; Motorpsycho er faktisk dagens beste norske rockeband.

Dessuten leverer de gang på gang konserter av usedvanlig høy kvalitet, troverdighet og egenart. De er i stadig forandring, samtidig som de holder seg trygt innenfor sitt eget sound, og resultatet er gang på gang upåklagelig - enten det dreier seg om scene eller plate.

Så også denne kvelden. Vellykket, men for så vidt ikke rykende fersk i formen med tanke på at den lå svært tett opp til deres siste utgivelse, liveplata Roadworks vol.I.

Mer pop...?

Fra en lang, dvelende, ambient intro med metronom og det hele, var det rett på psykedelisk retro-rårock. Mer brutalt enn de har hørtes ut på lenge, men overbevisende tøft. Som på siste plate, var mye av kvelden viet den innvidde fansen. Dette med tanke på at Motorpsychos mer eksperimentelle sider også fikk relativt stort utløp. Liksom-jamming gående over faretruende lang tid kan bli slitsomt for mange... Men for oss som måtte like slikt var det ikke annet enn salighet av ren rock. Eksempelvis var kveldens versjon av The Wheel noe av det største Motorpsycho-øyeblikket jeg har opplevd. Også deres tolkning av MC5s Black Comm var et lite eventyr av medrivende storrock, og likevel bare en liten del av en lang - men kort kveld.

En god håndfull nye komposisjoner ble også servert, ifølge Sæther det de synes er morsomst å gjøre. Muligens ikke for alle andre...? Motorpsycho gir fyken i slikt, og det er enda godt - når det låter så bra. Kanskje er de igjen på vei inn i et mer poppig landskap: Uansett: Visa er som så ofte før; det er gode låter. Ikke eksepsjonelle den første gangen, men fengende, groovy og med plenty av potensiale til et fremtidig gjenhør.

Og la oss nå for all del høre mer. Ikke med en gang, men om ikke altfor lenge. For som med god mat blir man til tider mett, akkurat som sulten etter hvert melder sin adkomst.

-Ruben

Siste saker

Noctorum: Honey Mink Forever

DEADMAN - TAKE UP YOUR MAT AND WALK

En godt krydret Cabaret

The Great Big Taters: Setback Catalyst (EP)

RIVAL SONS - PRESSURE AND TIME

VIOLET ROAD - VIOLET ROAD