Kjersti Stubø: My Shining Hour

Under Kongsberg-festivalen i 1999 blei det store publikum oppmerksom på Kjersti Stubø. Midt i Herbie Hancocks hyllest til George Gershwin sto hun på scena med den store - og du verden som hun eide rommet! Med hennes solo-debut på cd har vi fått den endelige bekreftelsen på at kongeriket har fått en ny stjerne med internasjonalt potensial udi faget å synge jazzens standardrepertoar.


Kjersti Stubø fulgte opp sin svært så medieomtalte Hancock-opptreden med en konsert med sitt eget band under fjorårets Kongsberg-festival, og forventningene til cd-debuten blei ikke akkurat mindre av den grunn. Stubø har valgt å avlegge sine røtter, jazzens standardmateriale, en visitt. Hun har åpenbart et tett og nært forhold til disse låtene, og evner å tilføre dem sitt eget bumerke. Resultatet er et album både vi og opphavskvinnen vil ha mye glede av i tiåra som kommer.

Noe av det første Kjersti Stubø husker fra sin barndom er faren som spilte gitar hjemme i stua i Narvik. Faren, Thorgeir Stubø, var ingen hvem som helst innen norsk jazz: Han var kanskje den mest fremtredende gitaristen innen et uttrykk basert på bebop og standard-materiale, noe som bevitnes på flere glitrende plateutgivelser.

I 1986 måtte Thorgeir Stubø gi opp kampen mot kreften, men at han hadde gitt sine barn en solid åndelig og kulturell ballast hersker det liten tvil om: Kjerstis ene bror, Eirik, er tidenes yngste teatersjef ved Nationaltheateret, mens lillebroren er godt i gang med jazzlinja i Trondheim - en utdannelse også Kjersti har vokst mye på.

I flere år jobba Stubø med den spennende a capella-kvartetten Kvitretten. For tre år siden valgte hun å si takk for seg for i større grad å satse på sitt eget uttrykk. Dette knippet med 10 kjente låter i alle slags tempi forteller oss om en musikant med mot, evner og visjoner til å tilføre noe av sin farsarv nye dimensjoner. Hvor enn Thorgeir befinner seg nå, så aner det meg at han nikker anerkjennende med sitt lune, gode smil.

Som ypperlig tonefølge har Stubø tatt med seg den svenske trompeteren og flügelhornisten Anders Bergcrantz, trommeslageren Per Oddvar Johansen, bassisten Olaf Kamfjord og ikke minst den fantastisk smakfulle pianisten Vigleik Storaas.

Dette er en debut av sjeldent tilsnitt med et stort internasjonalt potensiale fra en vokalist og musikant med utstråling på alle mulige slags vis. Hvor denne karrieren vil ta henne er det bare fantasien som kan sette begrensninger for.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Raven Blacks deilige heksebrygg

(15.10.25) Goth, metal, klassisk og teater. Himla kult!


D'Angelo (1974-2025)

(14.10.25) R&B- og soul-legenden D'Angelo har gått bort etter en kamp mot kreft i bukspyttkjertelen. Han ble 51 år gammel.


Hvilket album fra Suzanne Vega!

(14.10.25) Mye mystisk skal skje de neste ukene om ikke dette albumet vil ligge på min Topp 10 for 2025. For en låtskriver Suzanne Vega er! Og for en formidler hun er!


Av en nerd, for nerder - og for veldig mange andre!

(13.10.25) Er du en sånn som er interessert i listeplasseringer i pop-musikken? Her har du ei bok som stiller i helt egen klasse og kategori: Bård Oses «Listelangs» er en soleklar #1!


En annerledes Elvira Nikolaisen

(11.10.25) Hun var en gang på vei til å bli pop-dronning. Nå er hun et helt annet sted. Elvira Nikolaisen følger sine instinkter, og gjør nøyaktig som hun vil.


A Killer's Confession - snakk om å ta feil

(10.10.25) Ikke døm en bok etter omslaget, heter det, men det er himla vanskelig når «designet» til gruppa er så harry. Navn, cover, masken som vokalist Waylon Reavis tilsynelatende bor i. Ingenting ved A Killer’s Confession fristet til at jeg skulle sjekke det ut.