Puls 28.03.99


( )


Kenny Barron/Charlie Haden/Jon Balke

Tips noen om denne saken


Les også

Charlie Haden/Egberto Gismonti: In Montreal (05.09.01)

Charlie Haden: Nocturne (03.05.01)

Ruth Cameron: First Songs (04.11.99)

Charlie Haden Quartet West: The Art Of The Song (20.08.99)



Kalender



Voss: Dagen da bestillingsverket ikke sto i sentrum

Charlie Haden har vunnet det som er av leser- og kritiker-avstemninger jorda rundt. Grunnen er ikke at han er verdens beste bassist, teknisk sett. Årsaken er heller ikke at han spiller fortest, høyest eller lengst. Grunnen er at alt han gjør gjennomsyres av ekthet og personlighet. Det finnes bare én Charlie Haden (én Charlie Haden, det er bare én Charlie Haden! –Klanen) og du verden som han beviste det på Voss.


Arrangørene hadde i sin visdom funnet ut at de ville presentere Haden i to sammenhenger ved denne anledninga. Duosamarbeidet med pianisten Kenny Barron har ført til en flott CD, og at dette er to musikanter som kan bevege
seg fritt innenfor jazzens standardrepertoar kom ikke akkurat som noen stor
overraskelse. Barron er så stilsikker og teknisk så langt framskreden at
han kan uttrykke akkurat det han vil. Barron/Haden lytter til hverandre, og
utfyller hverandre på et nesten overnaturlig vis - likevel blir det nesten
noe forutsigbart over det hele. Usigelig vakkert, javel, men overraskelsene
står ikke akkurat i kø.

Inn med Ernie Watts

Det samme kan forsåvidt også sies om Hadens vestkyst-kvartett. Etter å ha
hørt Alan Broadbent (piano), Larance Marable (trommer) og Ernie Watts (sax) ved flere anledninger blei dette likevel en stor opplevelse. Bandet var tydelig inspirert, til tross for ei lang reise gjennom Europa mesteparten av dagen. Alle fire fikk mye tid og rom og Broadbent, fra New Zealand av alle steder, fikk vist at han er usedvanlig ekspressiv elfenbeinsplukker. Han inkorporerer sin klassiske bakgrunn i det jazzikalske uttrykket på et høyst personlig vis, og utnytter sin fantastiske teknikk til å melde saker og ting med substans.

Marable er en veteran med fartstid fra bl.a. salige Charlie Parker. Han står for et enkelt og sjarmerende trommespill uten fikskakserier. Det swinger av Marable på et vis som får tankene til å vandre mot Ed Blackwell, som jo Haden jobbet nært med i mange år.

Når det gjelder teknikk, er Ernie Watts så avgjort blant de ypperste på denne kloden når instrumentet heter tenorsaxofon. Han har blant annet av norske musikanter blitt mistenkt for kun å ha det å fare med, men om noen skulle trenge bevis på at han har noe på hjertet, så blei det på alle måter avlevert på Voss.
Det er trøkk, kraft og en vilje til å fylle musikken med noe av viktighet i det Watts foretar seg som gjør ham til en spesiell kraft i den moderne, akustiske jazzen.

Kropp og sjel

Og så er det Haden, da. De som var tilstede og som trodde grunnen til at Haden «gjemte» seg bak en pleksiglass-vegg var at Marable luktet ondt, må tro om igjen. Årsaken til den litt aparte scene-oppstillinga er at Hadens ører er så skadde at han bokstavelig talt må skjermes. Det musikalske innholdet i det han foretar seg tar likevel ikke skade av det. Sjelden har undertegnede hørt Haden så inspirert. I all sin enkelhet gjør han noe med musikken som han er fullstendig aleine om
på kloden. Det er dypt - det er inderlig - det er ekte.

Konserten ble korrekt nok avslutta med “Body And Soul”.

Et “verk”?

Årets bestillingsverk, eller tingingsverk som det heter på Voss, hadde pianisten og komponisten Vigleik Storaas ansvaret for. Vi snakker om mannen som med sine to seineste CD-utgivelser har blitt beæra med ditto antall Spellemann-priser. Vi har med en av denne verdensdelens aller beste pianister å gjøre, og «Mosaikk», som han hadde kalt verket, avspeilet også at han som komponist har veldig mye å fare med.

Publikum blei utsatt for veldig mye fin musikk og mange nydelige. Dette til tross, sitter vi ikke igjen med følelsen at dette som «verk» blir stående som noen milepæl i den norske jazzlitteraturen. Det hele blei en samling fine låter, uten den store overbygninga eller linja - noe som kreves for at det minneverdige stempelet skal utstedes.

Storaas hadde håndplukket Tore Brunborg på saxer (takk Gud eller noen andre for at ikke Norges Handelshøyskole fikk kloa i han), Chasers-kameratene Bjørn Kjellemyr (bass) og Audun Kleive (trommer), pluss årets Vossajazz-prisvinner Helge Lilletvedt på keyboards. Heftigere komp enn Kjellemyr/Kleive finnes ikke på bygdene nå til dags,og at Brunborg er ettertrakta i mange slags sammenhenger både hjemme og ute, fortalte han oss med all mulig slags autoritet grunnen til.

Resten av kvelden blei tilbrakt sammen med de tidligere Molde-spillerne Petter Rudi og Ole Gunnar Solskjær og Jon Balke. Vi snakker om fremragende utøvere på alle vis. De to førstnevnte overlater vi til allmuen å vurdere - Balkes nye band fikk ikke fullt så mange muligheten til å oppleve denne kvelden. Derfor:

Perkusjon-Balke

Vi snakker her om en ny utgave av en nåtidas mest spennende og innovative musikanter. Jeg vet ikke om noen eller noe på denne jord som låter som Jon Balke og hans musikk. Mye større kompliment er det vanskelig å dele ut for undertegnede. Med seg hadde han gitarist og vokalist (?) Nils Olav Johansen, danske Fredrik Lundin på saxer og fløyter og Efrain Toro på perkusjon. Denne utgava av Balke re-etablerte han i et perkussivt landskap, et landskap Balke alltid har vært en foregangsmann i.

Inspirasjonen må han ha henta fra de fleste kulturer og uttrykk – til sammen blir det i alle fall noe helt særegent og virilt. At Balke er en groove-mester visste vi forsåvidt fra før - her har han satt det i nye rammer og personvalget i hans nye band virka bortimot optimalt.

Johansen er intet mindre enn et unikum - spennende, morsom og personlig - Lundin et nytt bekjentskap som vi forhåpentligvis får mulighten til å høre mye i tida som kommer og Toro, som gjestet kongriket med Stan Getz på midten av
70-tallet, passet perkuss-Jon Balke som hånd i hanske.

Jon Balke Group kan sendes hvorsomhelst i verden - de vil vekke oppsikt over alt der god, spennende og personlig musikk blir satt pris på.


Tor Hammerø





submit to reddit







Siste saker

Lars Kolberg: Sort Blod

Summoning: With Doom We Come

Westhagen: Time To Leave Things Behind

Deep Purple: De gamle er fortsatt eldst!

Fremmed Rase: «Det e’ så varmt inn hær!»

Løkki: Hva norsk musikk trenger akkurat nå.