SLEKTEN ER VERST: Alt er tilgitt i siste scenen ( )
SLEKTEN ER VERST: Alt er tilgitt i siste scenen ( )

Slekten Er Verst: Komisk familietragedie

Meet The Parents, eller Slekten Er Verst som den heter på norsk, er regissert av Jay Roach. Hvis ikke navnet klinger kjent sånn umiddelbart, så kan jeg opplyse om at det er mannen bak Austin Powers-filmene som har laget denne. Men ikke forvent den type komedie, for da blir du bare skuffet. For min egen del syntes jeg det var positivt at Roach skulle ha laget en film som faller i den mer tradisjonelle komedie-kategorien.

Slekten Er Verst (Meet The Parents)


Historien er nesten banalt enkel - og ikke spesielt original heller. Greg (Ben Stiller) har endelig møtt kvinnen i sitt liv, han har tenkt til å fri, men først må han møte familien. Og katten. Og ekskjæresten. Noe som gjør det hele litt vanskeligere.

Jeg innbiller meg at det blir stadig vanskeligere å lage gode komedier i
Hollywood. Triksene får å få folk til å le er nesten uforandret siden tidenes morgen, dermed er det i all hovedsak skuespillerne som bestemmer om en komedie blir morsom eller ikke. I denne filmen er det alt som kan gå galt, går galt-sjangeren som gjelder, så takk og lov for Ben Stiller.

Stiller ser ikke morsom ut i det hele tatt, og dermed er han veldig morsom - på en litt kjip og stakkarslig måte. Vi lider med ham, og skammer oss nesten når vi ler.

Robert De Niro er overbeskyttende far og samtidig en sterk tilhenger av
løgndetektor-tester - ingen god kombinasjon. Og han er morsom. Hvem hadde trodd det? Han har definitivt blitt eldre, men har skjønt at det kanskje er et smart trekk å velge andre roller enn de onde psykopatene. Den lett ustabile taxisjåføren fra Taxi Driver ser nesten godslig ut i denne komedien, men la deg for all del ikke lure.

Owen Wilson som ekskjæresten er den klart beste bifiguren, for en gangs skyld en sympatisk ekskjæreste, om enn litt suspekt i all sin hyggelighet.

Alt i alt er det blitt en vellykket komedie, med høy gjenkjennelsesfaktor og
bare litt bløtkakehumor. Tempoet kunne absolutt vært litt høyere til tider, men alt er tilgitt i den aller siste scenen.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Bildespesial: Høstsabbat 2026

(27.10.26) Høstsabbat er en eventyrlig reise i doom, hardcore og matall. Todagersfestivalen fortsetter å presentere underskogen av den mørke tunge rocken


Mørke linjer hos Fontaines D.C.

(27.10.26) I 1991 ga Massive Attack ut plata «Blue Lines» som på mange måter etablerte trip hop, og samtidig hadde en tittel som omfavnet melankolien og det mørke. Fontaines D.C. har også, særlig på de to siste platene «Romance» (2024) og nå «Dopamine Chamber», gått i en mørkere, mer industriell bakgate - selv om sola og håpet også viser seg en gang iblant i både musikken og tekstene.


Verdens beste Unni Wilhelmsen

(26.10.26) Unni Wilhelmsen er mye, det er jeg sikker på at alle som har vært i kontakt med henne vil være enig i. Derfor føles det helt naturlig å feire hennes første 30 år som scene- og plateartist på noe såpass offisiøst som en stor teaterscene.


Hip-hop forbrødring med .Paak og Cordae

(24.10.26) Det er ikke alltid livet blir enklere av å få penger på konto og suksess på CV-en. På «Heavy Is the Crown» tar Anderson .Paak og Cordae oss med inn i en verden der luksus, selvtillit og musikalsk overskudd møter familiekonflikter, dårlig samvittighet og voksenlivets mindre glamorøse sider.