Puls - The Beatles: 1

Normalt har vi ikke for vane å anmelde reine best of-skiver, ikke sånn i sin alminnelighet. Men så er ikke The Beatles på noen måte noe slags normalt orkester. Denne gangen kan vi uforbeholdent stemme i med platas tittel. The Beatles er nummer 1. I den elektriske pop-musikkens tidsalder finnes ingen seierspall, bare en statue. På den står inngravert: The Beatles. Dessuten er ikke dette noe slags normal best of-utgivelse. Best of The Beatles er nemlig gitt ut før, kjent som henholdsvis Det Rød og Det Blå dobbel-albumet. Det var det de hadde skrevet i sine hender, brødrene Gallagher of Oasis, da de poserte på coveret av 75-års jubileumsnummeret til New Musical Express - den gang bandet deres uten sammenlikning var Englands mest populære pop/rock-band. Kjære brødre, spurte NME, hva er deres favoritt-LP her i verden? The Red Album (1962-66), svarte Noel. The Blue Album (1967-70), mente Liam. Men her er de - alle nummer 1-hit´ene The Beatles fikk i USA og sitt hjemland, England.

27 #1-låter i løpet av sju og ett halvt år, i verdens to viktigste hit-marked, England og USA. Vi snakker ganske åpenbart om en bedrift som vil stå seg mot alle tenkelige utfordringer. Og musikalsk: Mellom "Love Me Do" i november 1962 og "The Long And Winding Road" i april 1970 står skrevet - på og mellom note- verselinjer - en utvikling av pop-musikken det er kul umulig å sette ord på.

Noen sier de gjorde pop-musikken til kunst. Jeg veit ikke; jeg syns det høres så pretensiøst ut. Dessuten bygger denne analysen på at Lennon/McCartneys musikk liksom ble så mye mer komplisert underveis. Dette er ikke riktig.

Tekstmessig har det noe for seg; fra å ha skrevet sine første drøyt 100 sanger eller så om parforhold i tredje person, var Lennon/McCartney åpenbart med på å gjøre kjærlighets-lyrikken "voksen".

På den annen side er det ikke nettopp kompleksiteten som gjør den seine "Let It Be" (1969) til en av de aller, aller fineste pop-balladene som er skrevet - verken hva tekst, melodi eller harmonier angår. Dette hadde vitterlig gospelmusikere (og Johann Sebastian Bach!) gjort før.

Likeledes med "Come Together", også den fra 1969; en nærmest minimalistisk blues - liksom "Get Back" (1969). Veldig annerledes! Men ikke mer komplisert enn f.eks. "I Feel Fine" (1964), "Day Tripper" (1965) - eller "She Loves You" - fra 1963...!

Om du på død og liv skal leite fram noe vanskelig; gå til "Eleanor Rigby" (1966). Pop-musikk akkompagnert av en naken strykekvartett var ikke akkurat dagligdags den gang - men akkurat den øvelsen var vel helst The Fifth Beatle, produsenten George Martins, fortjeneste. Samme mann skal sikkert også ha hovedæren for å ha innført piccolo-trompet i den absolutt fullendte "Penny Lane" (1967).

Så hva var det egentlig med The Beatles? Først og sist, en nærmest overjordisk sans for den gode melodi. Om du lurer, kan jeg anbefale et forsøk: Ta med deg ghettoblaster´n og Det Rød & Det Blå, for eksempel på badestranda - og ta en titt på de som sitter rundt deg og zipper cola. Alle kan refrengene, de fleste kan deler av versa - og noen synger med fra intro til outro.

Første gang jeg satte på denne plata, innrømmer jeg problemer med teksten i "Paperback Writer" (1966), for øvrig har jeg Beatles-lyrikken inne - hele jævla sangen. Ikke fordi jeg har øvd, men fordi alt er så riktig - og selvfølgelig fordi jeg har hørt dem 1000 ganger. Men så er poenget at jeg altså ikke hadde giddi å høre dem igjen og igjen om de ikke var så fe´menalt gode!

Fins her låter jeg ikke liker? Ja, jeg hater "Yellow Submarine" (1966)! Delvis innspilt på fleip, javel - men som komposisjon er den i mine ører kort og godt ikke Beatles verdig (men Ringo skulle jo også ha sitt). Noe av den samme følelsen har jeg overfor "The Ballad Of John And Yoko" (1969). Jeg liker den rett og slett ikke (selv om jeg fatter at den hadde sin klare politiske & kulturpolitiske funksjon).

Med disse forbeholdene, har jeg vanskelig for å se at det har vært skrevet bedre pop-musikk verken før eller etter at The Fab Four - og jeg kunne glatt tenkt meg å legge til ett kutt eller to (men dette er som sagt ikke noen dagligdags best of-utgivelse), eksempelvis disse:

"A Day In The Life", "All My Loving", "And I Love Her", "Because", "Blackbird", "Dear Prudence", "Fixing A Hole", "Girl", "Golden Slumbers", "Got To Get You Into My Life", "Happiness Is A Warm Gun", "Here, There And Everywhere", "Helter Skelter", "I Am The Walrus", "I Saw Her Standing There", "I Should Have Known Better", "IF I Fell", "In My Life", "Lucy In The Skies With Diamonds", "Michelle", "Oh! Darling", "Sgt. Pepper´s Lonely Hearts Club Band", "The Fool On The Hill", "This Boy", "Yes It Is", "You Never Give Me Your Money", for ikke å glemme "Strawberry Fields Forever"...

Hvilken Beatles-sang jeg personlig liker aller best? Jeg tror jeg holder en knapp på "Hey Jude" (1968). Jeg har alltid elska den sangen, og fikk for noen måneder siden bokstavelig talt oppleve at jeg ikke var aleine i så måte. Jeg hadde nemlig den høyst tvilsomme glede å dele årtusen-natta med tre millioner skrålende briter.

Vi sto langs breddene av The Thames midt i London City, og så - ut fra intet - begynte noen å synge "Hey Jude". Midt i andre vers var vi blitt et skikkelig ensemble, og i sluttsekvensen - den alle som har hatt et våkent øyeblikk på den nordlige halvkule de siste tretti år kjenner - da var vi vokst til et majestetisk kor jeg tviler på om den selvsamme halvkule noen gang har opplevd maken til:

- La, la, la, la, la, la, la...

Yeah, yeah! The Beatles!

Arild Rønsen

Siste saker

VAN HALEN - A DIFFERENT KIND OF TRUTH

Noctorum: Honey Mink Forever

DEADMAN - TAKE UP YOUR MAT AND WALK

En godt krydret Cabaret

The Great Big Taters: Setback Catalyst (EP)

RIVAL SONS - PRESSURE AND TIME