Karin Fossum: Elskede Poona
Det har aldri skjedd meg før. Jeg klapper sammen boka, og så er noen sekunder borte - før jeg finner igjen meg sjøl, vandrende rundt i min egen stue, gråtende. Karin Fossum har skrevet den vakreste kriminalromanen jeg har lest.
Det er ikke akkurat noen Rome & Julie-historie, for Gunder Jomann har så dårlig drag på damene at han er nødt til å dra til India - i ens ærend. I løpet av fjorten dager har han gifta seg, med ei indisk dame som får ei heilnorsk sølje i presang. Men så går alt galt.
Som vanlig i Karin Fossums bøker, utspiller handlinga seg i et småsted som ligger akkurat så langt unna hovedstaden at det synes som et passelig oppdrag for lovens håndhevere Sejer & Skarre.
Persongalleriet rundt den lokale caféen/ølkroa, der praten om det grusomme mordet går, er rikt, levende og høyst realistisk skildra. Når et mord begås på et sted med 2000 innbyggere; hva foregår oppi hodene til folk som bor der? Hva har man sett? Og hva har man ikke sett? Hvorfor henvender noen seg til politiet, mens andre holder tett?
Denne gang ligger svaret begravd et sted mellom ei bowlingkule og en eller flerte vekltøftermanualer. Eller...? Saken er at denne saken aldri blir hundre prosent oppklart. Slik jeg ser det.
"Elskede Poona" er en kriminalroman, men så mye mer enn en helt ordinær sådan. Ved siden av å være krim, er dette "ordendtlig skjønnlitteratur", om du forstår. Ei fantastisk vakker og usigelig trist fortelling om kjærlighet.
Fossums form er like dristig som den er genial. Her er lag på lag - ja, innimellom går hun fra den ene settinga til den andre, umerkelig, i samme avsnitt... Det blir aldri påtatt, plutselig skjønner du bare at hallo... nå var vi der, liksom. Og dialogen hennes? Er uovertruffen.
Karin Fossum har underholdt meg i mange år. Med "Elskede Poona" har hun begått ei bok som - på et vis jeg ikke ville trodd var mulig - berører meg. Langt bakenfor stadiet der krim- og underholdningssjangeren slutter.
Del på Facebook | Del på Bluesky