Puls 13.10.00


( )


Håvard Rem
Erik Mykland
Aschehoug

Tips noen om denne saken


Les også





Kalender



Håvard Rem: Erik Mykland

Forfatteren Håvard Rem er fan av Erik Mykland, men hovedmotivet hans (ved siden av det kokette "jeg hadde så stort forskudd fra forlaget at"...) for å skrive ballelegantens biografi er noe helt annet: Et dypt og inderlig hat til det meste Egil Roger "Drillo" Olsen står for, menneskelig som fotballfaglig.

Den nær tre hundre sider gjennomillustrerte boka er delt i fire. Oppvekst. Livsstil. EM 2000. Spillestil. Det er i annen omgang det meste skjer. Kapittelet om EM 2000 er klart best skrevet, kapittelet om Spillestilen klart mest kontroversielt.

FOBTBALL, FOTBALL, FOTBALL

Avdelinga om Myggens oppvekst er for langt, men ikke trøttende. Essensen kan oppsummeres slik: Erik Mykland har vært fotballidiot hele sitt liv. Han ville ikke gå i barnehage fordi han heller ville sparke fotball, han ville ikke ha noen rolle i småkolens teatralske juleavslutning (ville heller trikse, hvilket han også gjorde), han fikk fort fri fra Søndagsskolen av samme årsak - ja, han gjorde til og med leksene for ferdig, av en eneste grunn: Han måtte bare ut å sparke fotball! Fort som faen!

Sommerlyse dager kunne Myggens dagsorden se slik ut: 10.00-14.00; fotball aleine, triksing. 14.00-18-00; fotball med de større gutta. 18.00 til mørket kom; fotball aleine, triksing.

Noen finner sitt talent fort her i verden.

HAR AKP SKYLDA FOR LANGPASNINGEN?

Mange vil kanskje forvente bomber i kapittelet om Myggens Livsstil. De blir i så fall skuffa. Erik Mykland tar seg en røyk, javel, og han tar en øl eller to. Skal vi tro forfatteren, stiller han likevel ikke i noen særklasse på landslaget - ikke annet enn i form av en type stahet som gir seg uttrykk i at nekter å legge skjul på hvordan han lever.

Jeg tror Håvard Rem har helt rett, hvilket den kostelige beretninga om livet på spillerhotellet etter seieren mot Spania i åpningkampen i EM 2000 forteller det meste om. Her gikk det ikke i cola, og ikke alle spillerne var pertentelig kledd absolutt hele natta gjennom, men - viktigst for Norges Fotballforbund (NFF): Det var ingen som så det!

Hva som skjer når omgivelsene faktisk ser at Myggen både røyker og drikker øl, veit vi etter hvert alt om. Og det er da vi kommer til hatet mot Drillo. Et sted sier Rem det rett ut: "Det betyr at han har feil jobb." (s. 116)

Håvard Rem er ikke den eneste som vil karakterisere Drillos behandling av sine gutter som speiderguttliknende; vi snakker tross alt om folk som har vært på sesjon for en god del år siden. Men det virker lite troverdig når Rem legger skylda på Egil R. Olsens fortid i AKP(m-l). Den marxist-leninistiske bevegelsen i Norge skal nok ha skylda for mye (hvilket den da også får), men å gå til Steigan & Allern & Øgrim for å finne årsaken til panikken mot nikotin i landslagets ledelse synes - vel... noe ute av kurs.

OPPNÅDDE DRILLO SÅ MYE, EGENTLIG?

Da er det atskillig mer interessant å lese Rems oppgjør med hva han kaller "myten om det norske fotballvidunderet på 90-tallet". Dette er spennende lesning, fordi det vitterlig er opplest og vedtatt i fotball-Norge at vi har Drillo-revolusjonen og Drillo-revolusjonen aleine å takke for at vi er blitt å regne med i internasjonal fotball. Vi kan diskutere spillestil vegger opp og vegger ned (hvilket vi da også gjør; det er dritgøy!), men til nå har det herska en kompakt enhet om følgende:

1) Drillo-stilen viste seg utrolig effektiv, i hvert fall helt til motstanderne skjønte at de bare måtte sette inn to meter høye backer mot oss.
2) Drillo-stilen var en helt nødvendig forutsetning for å heve norsk fotball opp til en standard mellom det europeiske mellom- og tetsjiktet.
3) Resultatene har talt for seg. "Du diskuterer ikke med tabellen."

Oppsummert: Uten Drillo, ville Norge fortsatt vært Malta.

Håvard Rem setter spørsmålstegn ved absolutt alt i denne analysen, og det skal han ha: Han går grundig til verks, med Drillos egne våpen. Statistikk. Men statistikk er ikke bare statistikk. Hvem andre enn Drillo har lært oss å se bak resultatene? (Ganske sikket en mager trøst for hans elev, vår nåværende landslagssjef, høsten 2000...)

Rem lager statistikk for våre landslagstrenere i det forrige århundre, han lager statistikk over EM- og VM-kvalifiseringer, han lager statistikk over hvem vi har valgt som motstandere i privatlandskamper... det meste. Den tynneste bærebjelken er i mine øyne referansen til det plutselig så styrtrike olje-Norge. Nordsjøen skal ha æren for at vi snart har 100 utenlandsproffer, liksom? Tvilsomt; her synes det mer relevant å gå til NFFs store junior-satsing på 70-tallet.

(Men helt ueffent er det ikke å dra inn slike tilsynelatende utenom-fotballmessige forhold. Når historien skal skrives vil det helt sikkert være glupt å ha i mente at en del tidligere Sovjet-stater midt på 90-tallet vitterlig hadde andre og mer prekære problem å hanskes med enn hva som var tilfellet for nybeslåtte oljesjeiker noen grader lenger vest. Dette er til og med et standpunkt jeg er helt overbevist om at Drillo deler.)

HAR DRILLO OG NFF LURT OSS?

De viktigste resultatene i Drillo-underet er enkle å oppsummere: Med hans stil har Norge tatt seg til tre sluttspill i internasjonal fotball, og da blir det liksom litt tåpelig å snakke om Bronselaget i 1936... "Vi snakker om fotballrevolusjon i moderne tid, ikke sant?"

Her har Rem åpenbare poeng. Fram til EM 1996 var EM et oppgjør mellom bare 8 nasjoner. I dag har mesterskapet plass til det dobbelte antall lag. Og de lagene Norge slo på veien mot EM 2000? Skremmer neppe vettet av så mange. Her er de, med Det internasjonale Fotballforbundet FIFAs ranking i parentes:

Hellas (19), Albania (35), Slovenia (36), Latvia (41), Georgia (43). Det er i denne sammenhengen Rem mener NFF rett og slett har spekulet i FIFAs rankingsystem: Skaffa seg lettvinte seire mot dårlige lag i privatlandskaper, seire som i sin tur har ført til at vi blir seeda på høyt nivå, som igjen gir oss lette motstandere i kvaliken.

(En annen sak er at Drillo faktisk aldri nådde noe EM-sluttspill. Hvorfor? Ifølge Håvard Rem: Han satte ut Myggen, fordi Myggen røyka! Dermed røyk vi på to skandaløse poengtap mot Tsjekkia!)

Hvordan det nå enn forholder seg, Håvard Rems konklusjon er verdt en debatt:

"Det er ikke bare tenkelig, men svært sannsynlig at det norske landslaget i tidsrommet 1990-2000 ville ha nådd både et EM-sluttspill og en åttendeelsfinale i et VM - uavhengig av den Drillo-stilen som Egil R. Olsen innførte og som Nils Johan Semb viderefører."

MYGGEN FOR NORGE?

Og da er vi der - i spillestilen. Myggen sier det ikke rett ut, men truer åpenbart med å legge opp på landslaget - hvilket jo i seg sjøl er en viktig grunn til å diskutere dette mef fynd og klem! For - og her gidder jeg ikke diskutere statistikk: Landslaget med og uten Myggen er to forskjellige lag. Folk som er virkelig gode får det gjerne som de vil, og det kan herske liten tvil om at det norske fotball-publikumet ville svart et rungende JA på dette spørsmålet:

- Hvis det kan føre til at Erik Mykland tar noen år til på landslaget; ønsker du at Norge legger om til en mer ballbesittende stil?

Myggen tar sjøl ikke stilling til sin framtid på landslaget gjennom denne boka. Men en sak er han klar på: Han ønsker høyere press! Og så lengter han tilbake til sin gamle trener i - Se etter en gul en! Sånn ønsker Myggen seg det på landslaget, at når en med rød drakt har ballen, så skal han - i motsetning til "slå alltid i lengderetninge" - se etter en rød en!

Tore André Flo skal ha sagt det slik, ifølge Rem:

- Norge må være det eneste laget i verden med dette bevegelsesmønsteret: Så fort venstrebacken har ballen, løper alle lagkameratene hva remmer å tøy kan holde i retning høyre corner-flagg!

Med et dypfølt ønske om å se Myggen med det norske flagget på brystet i mange år framover, takker jeg for ei underholdende og interessant bok.

med det norske flagget på brystet i mange år framover, takker jeg for ei underholdende og interessant bok.


Arild Rønsen





submit to reddit







Siste saker

Lars Kolberg: Sort Blod

Summoning: With Doom We Come

Westhagen: Time To Leave Things Behind

Deep Purple: De gamle er fortsatt eldst!

Fremmed Rase: «Det e’ så varmt inn hær!»

Løkki: Hva norsk musikk trenger akkurat nå.