Tony Oxley Project 1: Triangular Screen

Med denne utgivelsen lanseres plateselskapet SOFA som et slags underbruk av NOR-CD. Målet med selskapet er å profilere europeisk improvisert musikk og da snakker vi i utgangspunktet om fritt improvisert musikk. Den første utgivelsen er et samarbeidsprosjekt mellom den engelske frijazzpioneren Tony Oxley og to av kongerikets egne unge frijazz-utøvere, Ivar Grydeland og Tonny Kluften.


Også innenfor frijazz-sjangeren har det de siste åra vokst fram en ny generasjon her hjemme - nå er ikke den Stavanger-baserte saksofonisten Frode Gjerstad alene lengre. Flere miljø, i tillegg til stayeren Gjerstad, har vært viktig i denne prosessen bl.a. Kongsberg-festivalen og Blå. Det er med andre ord ikke tilfeldig at denne debut-cden på SOFA faktisk er innspilt i gruvebyen og i det tidligere fabrikklokalet ved Akerselva.

Den første av de fire delene - jeg kaller det bevisst deler i stedet for låter - er spilt inn i mars under Kongsberg-festivalens årlige seminar og de tre siste i mai på Blå. Grunnen til at jeg ikke ønsker å bruke ordet låter eller melodier er at denne musikken har svært få likhetspunkt med det vi tradisjonelt sett kaller en melodi - det åpenbare rytmiske og melodiske elementet finner vi ikke.

Her er musikantene derimot ute etter å kommunisere og forske ut i fra lyder, groover, stemninger - her får vi reaksjoner og motreaksjoner, humor og løsninger som ikke akkurat passer inn i A-4 ramma.

For undertegnde blir trioens musikk mer nærliggende å sammenlikne med et maleri enn med et tradisjonelt musikk-uttrykk. Jeg opplever farger, retninger, kontraster, brede og tynne strøk - dette er kunst som krever mye av deg, men som også kan gi deg mye tilbake hvis du åpner opp sansene.

Tony Oxley har spilt med alt og alle innenfor frijazzens elite - ikke minst banebryteren og pianisten Cecil Taylor har i åresvis benytta seg av engelskmannens tjenester. Det sier forsåvidt mye om både kvalitet og anseelse, men Grydeland og Kluften lar seg ikke vippe av pinnen og med sin uredde og egenartede bruk av instrumentene, skaper de tilsammen et stykke unik malerisk musikk.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Vibeke Fürst Haugen som Komiske Ali

(05.12.25) NRK-ledelsens argumentasjon for norsk deltakelse i neste års Eurovision Song Contest (ESC) er så inkonsekvent og ulogisk at det dessverre blir naturlig å ty til ekstreme sammenligningsgrunnlag.


Kult nok, Cradle of Filth

(05.12.25) Mesteparten av konserten var bra. Cradle på sitt mest melodiske er utrolig kult, men da helst uten et psykedelisk ekorn bak mikrofonen.


Oppgjøret med «Puff Daddy» dokumentert

(04.12.25) "Sean Combs: The Reckoning" gjør det vanskelig å forstå hvordan Sean Combs noen gang kunne anses som et forbilde, artist eller mogul. For mange av oss kom ikke dette som et sjokk. Allerede på midten av 90-tallet, da hans image var bygget på overdådig luksus, trusler i kulissene og et nesten skremmende kontrollbehov, var det lett å ane at noe var fundamentalt galt bak fasaden. Dokumentarserien bekrefter, med ubehagelig grundighet, hvor dypt dette mørket faktisk gikk.


De Press – herlighet, for en boks!

(03.12.25) Visste du at Andrej Nebb burde hatt alle penga for opphavsrettene til «Macarena»? Nei, det visste du helt sikkert ikke! Men sånn er det!


For en triumf, Brandi Carlile!

(02.12.25) I en alder av 44 har hun allerede rukket å bli en slags nestor i sin bransje – pop/rock & country. Denne høsten overgår hun seg sjøl på alle mulige vis.


Bånn pinne med Clutch

(01.12.25) Handlekraftig musikalitet karakteriserte den nesten halvannen time lange konserten med Germantown, Maryland-bandet Clutch. Rungende, voldsom energisk blues-derivert tung rock strømmet ut med overbevisende kraft mens den svært karismatiske vokalisten Neil Fallon dirigerte publikum med like kommanderende sikkerhet. Muskuløs, maskulin stoner-rock med et herlig groove.