Tony Oxley Project 1: Triangular Screen

Med denne utgivelsen lanseres plateselskapet SOFA som et slags underbruk av NOR-CD. Målet med selskapet er å profilere europeisk improvisert musikk og da snakker vi i utgangspunktet om fritt improvisert musikk. Den første utgivelsen er et samarbeidsprosjekt mellom den engelske frijazzpioneren Tony Oxley og to av kongerikets egne unge frijazz-utøvere, Ivar Grydeland og Tonny Kluften.


Også innenfor frijazz-sjangeren har det de siste åra vokst fram en ny generasjon her hjemme - nå er ikke den Stavanger-baserte saksofonisten Frode Gjerstad alene lengre. Flere miljø, i tillegg til stayeren Gjerstad, har vært viktig i denne prosessen bl.a. Kongsberg-festivalen og Blå. Det er med andre ord ikke tilfeldig at denne debut-cden på SOFA faktisk er innspilt i gruvebyen og i det tidligere fabrikklokalet ved Akerselva.

Den første av de fire delene - jeg kaller det bevisst deler i stedet for låter - er spilt inn i mars under Kongsberg-festivalens årlige seminar og de tre siste i mai på Blå. Grunnen til at jeg ikke ønsker å bruke ordet låter eller melodier er at denne musikken har svært få likhetspunkt med det vi tradisjonelt sett kaller en melodi - det åpenbare rytmiske og melodiske elementet finner vi ikke.

Her er musikantene derimot ute etter å kommunisere og forske ut i fra lyder, groover, stemninger - her får vi reaksjoner og motreaksjoner, humor og løsninger som ikke akkurat passer inn i A-4 ramma.

For undertegnde blir trioens musikk mer nærliggende å sammenlikne med et maleri enn med et tradisjonelt musikk-uttrykk. Jeg opplever farger, retninger, kontraster, brede og tynne strøk - dette er kunst som krever mye av deg, men som også kan gi deg mye tilbake hvis du åpner opp sansene.

Tony Oxley har spilt med alt og alle innenfor frijazzens elite - ikke minst banebryteren og pianisten Cecil Taylor har i åresvis benytta seg av engelskmannens tjenester. Det sier forsåvidt mye om både kvalitet og anseelse, men Grydeland og Kluften lar seg ikke vippe av pinnen og med sin uredde og egenartede bruk av instrumentene, skaper de tilsammen et stykke unik malerisk musikk.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Energiskt, råtøft - Lily Löwe!

(05.02.26) Algoritmene er på min side igjen, og sendte meg Lily Löwe og «Beautiful Disaster». Uffda, tenkte jeg, hva har jeg egentlig bedt om? Med en sånn tittel angret jeg meg i ca. tre sekunder. Det var med litt skrekkblandet fryd jeg satte på første låta.


Jonas Alaska står på sitt, og han står støtt

(04.02.26) Jonas Alaska skriver stadig vekk de aller fineste sanger. Han skriver til og med morsomt og usentimentalt om å det være pappa. Men kunne han sprudla enda mer?


Helvete Inc lever opp til navnet

(04.02.26) Seigt, dystert, tungt, spenstig - akkurat så interessant som jeg hadde håpet på.


Hvilken triumf, Karin Krog!

(02.02.26) Har hun noen gang sunget bedre? Jeg tillater meg å tvile. Karin Krogs «Tomorrow’s Yesterday» er en sangskatt av de sjeldne.


Lucinda Williams hever røsten

(01.02.26) Snakk om å finne tidsånden, være i takt med sin samtid. Lucinda Williams blir ikke invitert til Det hvite hus så lenge Donald J. Trump holder hus i 1600 Pennsylvania Avenue NW.


Elvelangs, med pedal steel

(31.01.26) I det musikalske vokabularet fins et ord som heter programmusikk. Det betyr ofte at musikken framkaller bilder av naturen og alle dens fenomener for lytteren. Du skjønner at vi befinner oss i iskaldt farvann når du hører musikken til «Orions belte», eller hva? Til tonene av «Langeleik» strømmer elvene, sakte.