Unni Lindell: Sørgekåpen

Når det kommer til stykket har Unni Lindell bygd et ganske så fiffig plott. Det hjelper bare så fint lite, all den tid hun gjennomgående skriver grått og trist. Språket hennes spruter aldri, hvilket i sin tur fører til at persongalleriet også blir slik: Grått. Dette er tredje boka om etterforskeren Cato Isaksen; jeg kjenner ham fortsatt ikke.

Av Arild Rønsen // 17.09.00

Det hele er så traust, så oppskriftsmessig. Isaksen jobber for mye, har dårlig samvittighet for forholda i heimen, grubler på om han ikke bør gå av… (men han går aldri på fylla). Og disse pressekonferansene der politiet har intet å melde. Jeg har virkelig vanskelig for å tro journalister jevnt over til de grader er prototyper grensende til det parodiske (men dette er for all del ikke en del av krimromanen Lindell er aleine om å slite med).

Jeg undrer meg virkelig på hvorfor Lindell ikke gjør mer ut av det faktum at Isaksens eldste sønn har vært på kjøret?

"Sørgekåpen" er et slags familiedrama, men henter sitt egentlige utgangspunkt i noen småjenters oppvekst på østlandet. En smått voldelig eks-ektemann er sentral, en voldtekt dukker opp, sammen med en tilbakestående ung mann som hører trær snakke… (og jada; Karin Fossum har befunnet seg i de samme litterære trakter.)

Når dramaet går mot sin løsning, viser det seg at alle personene ikke nødvendigvis er den vi og herr Isaksen trodde de var, og altså – fiffig nok. Problemet er at det kommer alt for seint, og at de første 300 sidene tidvis er direkte kjedelig lesning.

Nå gleder jeg meg til Anne Holt – for der må det da i det minste være noe politisk intrigemakeri å spinne handlinga rundt? Lite vellykka krimromaner er som blues uten sjel – og dét er kjedelig, det.