Puls - Den intellektuelle indiske middeklassens dilemma

Nitin Sawhney har høsta stor annerkjennelse for sine multikulturelle east-meets-west-album de siste åra, og forventningene var således store i forhold til deres opptreden i Caledonien Hall onsdag. PULS krigskorrespondent kom en erfaring rikere ut i igjen en drøy time seinere.

Det åpna riktig lovende. Først kom J.C.W.1 og introduserte fenomenet på sin egen fortreffelige måte, gjennom å bruke stemme og munnhule til alt annet enn å snakke streit.

Deretter fikk vi møte den gitarløse kvartetten, med både trommer og tablas. Gjestevokalist John Kabush brillierte med skalaøvinger og høsta stor applaus for hver rag han krystallklart framførte.

Men dette er på en måte også bare introen. Kabushgikk av, og avslørte at bandet egentlig har store problemer med å komme seg ut av Keith Jarrett-komplekset fra 70-tallet.

Og da er vi med en gang inne på den indiske, intellektuelle middelklassens store problem etter at "world music" blei et begrep for snart 15 år sida. Den greier ikke å riste av kompleksene etter undertrykkinga av egen identitet, og reise seg opp i den post-imperalistiske modernismen med tro på egne røtter.

Bandet framfører materiale fra deres siste album "Beyond Skin" ('99) og "Migration" ('95), og Nitin Sawhneys el-piano har en enerverende stor plass i lydbildet.

Neste gjestevokalist, Tina Grace blir introdusert og Nitin bytter ut bobleorgelet sitt med akustisk gitar, i balladen "Letting Go". Tina fortsetter i en bossa-soul versjon av "Nostalgia". Forsåvidt greit, men litt pregløst.

Så blir Nina Miranda introdusert, vi serveres mer bossa, som får tankene tilbake til de livsfjerne 70-åra og gamle Club 7. Salen, om var nesten full da de starta, er nå halvtom. En HC-kjerne foran scenen klapper fire flate, selv om bandet gjør alt for å drepe gledens dems ved å spille 17/19-deler, bare for å vise hvor utrolig dyktige de er.

Så følger et parti der bandets Carlos Santana-komplekser bare må virkeliggjøre seg, og som ytterligere understreker min hypotese.

Mot slutten kommer J.C.W.1 og John Kabush inn igjen og gjør en utrolig spørsmål-svar-duett med lynraske, rytmiske rag'er, som i seg selv er verdt inngangspenga, hadde det bare ikke vært for at musikerne gjør alt for å ødelegge det med 70-talls-jazzkompet sin. Blame it on the empire!

Trygve Mathiesen

Siste saker

VAN HALEN - A DIFFERENT KIND OF TRUTH

Noctorum: Honey Mink Forever

DEADMAN - TAKE UP YOUR MAT AND WALK

En godt krydret Cabaret

The Great Big Taters: Setback Catalyst (EP)

RIVAL SONS - PRESSURE AND TIME