Puls - Hyggelig, men stiv god-soul

På den flotte soulbølgen som i det siste har begynt å skylle over oss, er Hil St. Soul en av de sterkeste engelske representantene. Og selv om det var overmåte behagelig også her, var ikke futten riktig så stor som mange sannsynligvis hadde håpet og forventet.

De fire bandmedlemmene og paret som backet Hilary Mwelwa på vokalen, gjorde en alldeles god innsats, men det var gjennomgående noe som manglet. Den ofte omtalte gnisten var bare såvidt synlig, og skapte ikke ild bortsett fra på et par gledelige unntak. Låtene som i seg selv er funky og forførende komposisjoner, ble fremført litt sikrere og stivere enn hva de hadde godt av, og det ble skapt lite nytt rundt de sjelfylte melodiene.

Bandets egentlige eneste ansikt, vokalist Mwelwa, sang smektende, og versjonen av Aretha Franklins "Until You Come Back To Me" kunne sette selv den tøffeste ut av spill.

Sammen med avslutningsnummeret "Nostalgia", var dette også et av få virkelige høydepunkt, og den eneste gangen publikum tok seg krefter til å strekke på beina.

Kanskje ikke rart det ikke ble spesielt mer annet enn en veldig hyggelig stund, og hårene aldri fikk skikkelig anledning til å reise seg. For Hil St. Soul kan garantert mer enn bare å lire av seg et sett låter som de gjorde her.

Og selv om ikke frøken Mwelwa heller i fremtiden husker at hun har besøkt Norge tidligere, kan det vise seg sødmefylte stunder dersom de unner oss en visitt til i fremtiden.

Ruben Gran

Siste saker

VAN HALEN - A DIFFERENT KIND OF TRUTH

Noctorum: Honey Mink Forever

DEADMAN - TAKE UP YOUR MAT AND WALK

En godt krydret Cabaret

The Great Big Taters: Setback Catalyst (EP)

RIVAL SONS - PRESSURE AND TIME