Puls 18.06.00


MARTINE & MIREJAM: Go for it! ( )




Tips noen om denne saken


Les også

Sencirow: Perception Of Fear (06.04.06)

Fem nye band klare for Øyafestivalen (02.02.04)

Grei førstedag på Øya (10.08.02)

Klart for Øyafestivalen (07.08.02)

Øya-festivalen tar form (11.04.00)



Kalender



Øyafestivalen, lørdag

Arrangørene erklærte allerede tidlig lørdag kveld Dag I som braksuksess, med over 2.000 betalende og god-vibba stemning på øyriket utafor Sandvika. Da var Gluecifer akkurat ferdige på scenen og storskjermen med fotballkampen England-Tyskland slått på.

Sister Sonny er midtveis i settet sitt når jeg rusler over brua og opp bakken inn til festivalområdet. Jeg hører dem allerede nede i Sandvika sentrum, men blir ikke inspirert til å beinfly innover.

De har holdt på i seks-sju år med sin innadvendte og pseudo-deppa musikk og deres siste "While Other Dance" har visstnok solgt over 10.000 i USA. Jeg opplever dem som et mid-tempo-rock uten de store faktene, litt anonymt, men et greit soundtrack å orientere seg rundt på festivalområdet til.

Emily Lang stiller med tre gitarer (hvorav én akustisk), bass, trommer og tverrfløyte. Lyden er vanskelig å stille på Kalvøya; vinden splitter de høye og lave frekvensene, og basstromma låter til tider mer markert enn resten av bandet tilsammen.

De har tatt navnet fra en kvinnelig birolle i en Bruce Willis-film, uten at akkurat dét gjør dem mer spennende. Men det låter ganske amerikansk. Hadde Thomas Hansen hatt litt mer nasal stemme, ville jeg ha tenkt Neil Young-komplekser med en gang.

Etter noen låter drar den ene gitaristen fram ei tverrfløyte og assosiasjonene går umiddelbart til Ian Anderson og Jethro Tull. Men de står på, det skal de ha, og honnør for å prøve å dra i gang publikum på en allsang mot slutten av settet. De topper settet med den eneste låten jeg registrerte med hit-potensiale, "I Am The Consequence".

Jeg rusler et tur over på fotball-banen i pausa og joiner noen lokale Bærums-folk i en batalje, som blir så heftig at King Midas går på scenen før vi har gjort opp mellom oss. Men jeg både ser og hører bra fra sida og registrer også at bandet har enorme lydproblemer i starten.

Det bedrer seg etterhvert og vokalist Ando er utadvendt og småflørtende med skaren som står avsperra altfor langt unna scenen. Er det noe poeng i å gi fotografene eksklusiv rett på et ti-meters friområde så ikke noen dunker borti dem når de skal knipse?

King Midas har oppholdt seg mye i Berlin de siste åra, og musikken deres er farga av arven etter Pyrolator og Art-Attacks, samtidig som de blander dette inn i sin egen halvtynge smooth-blues med islett av bengalakk-funk.

De går av scenen akkurat samtidig som jeg drar av to mann i straffefeltet og skyter knallhardt i nærmeste hjørne der jeg ser en gleppe på en halvmeter mellom stanga og keeper. Akkurat sånn vi alle håper Flo skal gjøre når Rest-Jugoslavia står for tur.

Flere kjemper om kongetronen på hovedscena, de neste er fra Bergen, kaller seg Kings of Convenience, spiller så lavmælte, akustiske "Simon-and-Garfunkel"-viser at de ikke engang er sikker på om noen hører dem. Humoristisk ber de publikum rekke opp hånda hvis de hører noe, forå sjekke hvor langt ut på sletta lyden bærer.

Midtveis drar de en versjon av "Toxic Girl", men stopper etter introen, skylder på at solsteika har ustemt gitarene deres, stemmer om og begynner på nytt. Sånne uhøytidelige gester lar jeg meg definitivt sjarmere av.

At det er verdt pausen, får vi bekrefta i et nydelig harmonisk samspill mellom Erlend Øie og Erik G. Bøes gitarer og stemmer. Kanskje vi skulle begynne å se fram til debutalbumet "Quiet Is The New Loud" på et eller annet utenlandsk selskap til høsten.

Amerikanske Ladybug Transistors, står fast i køen et sted på veien, og programmet må forskyves. Martine & Mirejam stiller uten annonserte Påsan, men de har en fersk singel å promotere.

De er frekke, pågående og tøffe der de med strutteskjørtene sine og hvitrosa legger tantomimer seg gjennom låtene fra "Go To The Beat"-singelen, i tillegg til noen nye låter.

Referansemessig låter de litt som den sveitsiske jentepunk-kvartetten Kleenex, eller for å ikke virke for ekskluderende, som Poly Styrene fra X-Reay Spex på disco-syre! Disse jentene har guts til å komme langt, og er akkurat så lite selvhøytidelige og commited til rollene sine at de klarer å skape noe magisk som igjen fyller opp space'n foran scena!

Påsan rusler innpå etter at "jentene" hans er ferdige, med to nye koredamer. Det er greit å være selvsikker, men utstrålinga hans virker arrogant nonchalant, publikum trekker seg tilbake, lufta går ut av ballongen og han forsvinner nesten før jeg får snudd meg igjen.

Nå har amerikanerne endelig innfunnet seg. De er annonsert som Lo-fi pop'ere og skal få hjelp av Kings of Convenience. Den første låta deres er en tivoli-psykedelisk sak, som gjør at vi snur oss og ser etter pariserhjulet. Utover i setter blir de mer og mer pompøse. Jeg mister interessen.

Vi nærmer oss kulmen av Dag I: Gluecifer ankommer rett fra en, i følge bandet, kjempekonsert på Hultsfred i Sveariket, og før det et par gig'er i Finland. Til tross for for det, låter de unormalt mye ute av synk i åpningslåta "I Got A War", men jobber seg varmere, og sparker bedre. Med sin breibeinte, ståpikk-kick ass-rock'n'roll, dundrer de igjennom nesten alle fra "Tender".

Jeg klarer ikke helt å la være å sammenligne dem med Turboneger, men der Turbo er teatralske, forblir Gluecifer naivistiske. Og mer heavyrocka enn punka. Strengt tatt er de dagens første band som mestrer festivalscene-formatet, og Biff og Captain Poon er dyriske i sin nådeløse kamp for å vise at tronen er deres i kveld.

De avslutter med "Gotta Go", bandet blir introdusert på litt bakstrebersk 70-tallsvis, Poon tar av seg på overkroppen og trekker hoftesafta ut av det kvinnelige publikummet med soloene sine. Han har bursdag i dag, og får lov til å runke litt ekstra.

Nå blir det fotballpause, storskjermen slås på, og England slår Tyskerne for første gang på 34 år etter at Alan Shearer header inn kampens eneste mål. Tyskerne er etter all sansynlighet ute av mesterskapet, og Der Kaiser kommer nok til å sparke Riebeck ganske raskt.

Svenske Soundtrack Of Our Lives synes imidlertid det blir for lenge å vente halvannen time, og går på med å love noe bedre enn det svenskene viste i Tyrkia-kampen. Deres savage-psykedelia banker bra i åpningslåta "Givin' It All Away". De låter tett, drivende og rocka. Mange klarer ikke å bestemme seg for om de skal se fotballkampen ferdig eller overgi seg til bandet. De som tror de skal få med seg slutten av Soundtracks, bare dommer'n snart blåser av, feilberegner for gutta avslutter med James Lasts "End Of The Day" omtrent samtidig som Colinas har latt ballkrigerne slåss i 94 minutter.

Da gjenstår bare Carlings Scandinavian Allstars. Herregud, er dette bandet sponsa av Levi's-distributørene eller? Hvordan er det mulig å legge inn varemerke på den måten i noe som skal være et kredibelt rockeband. Utenkelig for få år sida, idag er det nesten ingen som registrerer det engang. Hei, hvor er vi på vei egentlig?

De spiller riktignok kun coverlåter, starter med en grei versjon av "Search And Destroy" og kjører alle r'n'r-triksene. Mere et partyband enn noe rent troverdig eksemplar av arten. Men skal dem spella Pistols, må rem faanmeg legga seg i sæla'n. Vokalisten høres ut som han har en påla surra fast på ryggen, vokalen har ingen naturlig bakpå-følelse, og "Fuck this & fuck that"-breaket er droppa! Likskjending!

Vi tusler hjemover, i forvissning om at det kommer mye bra musikk ut av generasjonene etter oss (oj, dette får meg til å høres ut som en gammel mann). Alikevel er jeg ikke helt overbevist om at Kalvøya-formatet er det riktige for flesteparten av de ukjente banda som stiller opp her. Det blir fort noen numre for stort og det er hverken publikum, band eller arrangører tjent med i lengen. Men i rettferdighetens navn må det legges til at den gamle Kalvøya-festivalen også brukte noen år få å "finne seg sjæl".


Trygve Mathiesen





submit to reddit







Siste saker

Deep Purple: De gamle er fortsatt eldst!

Fremmed Rase: «Det e’ så varmt inn hær!»

Løkki: Hva norsk musikk trenger akkurat nå.

Christer Torjussen: Norges svar på Louis CK

Wallmans Oslo: Rockin'

Kris Kristofferson: "More country for old men"