Torgrim Eggen: Pynt

Det er mange, svært mange, feil ved Torgrim Eggens nye roman. Men dette er viktigste: Den er gjennomgående drepende kjedelig. Poenget er at "Pynt" handler om noe sågodtsom ingen nordmenn er interessert i; interiør-design.

Av Arild Rønsen // 16.06.00

Det er et meget langt sprang derfra til nittiårenes kjøkken, som igjen er fokusert rundt matlavningen som sentral aktivitet, men som i tillegg er et værelse som skal markere status.

Rasende morsomt & interessant, ikke sant? (Og jeg har faktisk siteret korrekt: Matlavningen. Språket i denne boka er maniert, jålete - men det er egentlig en underordna innvending.)

Hvor er det den ellers ypperlige skribent Eggen ved denne korsvei trår feil? Han har jo stått bak lignende eksesser før, med stort hell: Han skreiv "Gjeld" i 1992, en roman om yappe-tida. Han formulerte sin foreløpig beste bok, "Hilal", tre år seinere; en alldeles glimrende roman spunnet rundt innvandrermiljøet på Oslo øst. "Den nye Dylan" fra 1997 var en kunstnerisk nedtur, men likevel underholdende nok.

Felles for disse bøkene, i likhet med "Pynt", er at de handler om relativt små miljøer; yapper - innvandrere - rockstjerner. Suksessen har åpenbart fått Eggen til å tro han kan underholde et stort publikum gjennom å ta utgangspunkt i ethvert sært miljø.

Slik er det ikke, fordi:

Yappene var få - men deres virke hadde konsekvenser for veldig mange, i tillegg til at de ble en type tidsfenomen det var hipt å kunne noe om. Innvandrerne er få, men "problemet" opptar oss alle. Rockestjerner er på avisenes forsider hver dag - og derfor interessante for folk flest.

Men interirørarkitekter? We couldn't care less.

Det er nok riktig at nordmenn som sådan bruker mer tid og penger på omgivelsene i sin leilighet eller sitt hus enn folk flest på kloden. Men vi er likevel ikke interessert i tegningene til Gaggenau, Küppersbusch, Poggenpohl, Bulthaup... (Nå snakker jeg ikke på egne vegne, for jeg er ikke en gang særlig interessert i hva slags stol jeg har i egen stue.) Folk kan nok komme til å bruke både tjue og femogtjue tusen på en salong eller ei spisestue, men de gir jamt faen i hvem som har tegna stolene.

Derfor er det mitt tips at "Pynt" er en årets bøker som får flest lesere til å falle av lasset i løpet av de første 50-60 sidene. De fleste vil nok føle det akkurat sånn som forfatteren velger å innlede et avsnitt på side 46:

Og det vil ingen ende ta. Svært presist oppsummert.

Svært få vil dermed få gleden av å lese om Sigbjørn Lunde i en del av sitt liv der han virkelig tørner, blir gæern. En dag får han en nabo han på ingen måte greier å takle, han pakker inn soveværelser i piggtråd, og... vel; det hele blir såpass makabert at det oppi all tristessen over boka som såndan føles naturlig å anbefale den.

Men hvis du ikke er levende opptatt av Mies og andre interiør-storheter, kan du like gjerne hoppe innpå sånn rundt omkring side 200. Deretter blir det faktisk ganske så underholdende.

Romanen - komposisjonen & tanken bak & det forlagsmessige konsulentarbeid - står dessverre til stryk.