Puls 08.02.99


( )


Jørn Lande

Tips noen om denne saken


Les også





Kalender



Jørn Lande: Skriket fra Rjukan

Du kan gjerne kalle mannen en “absolute vocalist”. Lande har forska på mange store vokalister; David Bowie, David Coverdale, Robert Plant, Paul Rodgers, Peter Gabriel, Freddie Mercury, you name it... Ronnie Le Tekrø, hans gamle kollega fra Vagabond , mente Lande var det største talentet mellom Egypt og Nordpolen siden Freddie Mercury. Jørn mestrer samtidig kunsten å tilføre sitt eget særpreg. Snakker vi om Norges mest undervurderte vokalist?

Jørn Lande, tidligere kjent som stemmen bak Vagabond og “Alt For Norge“, er nå aktuell med beinharde, symfoniske heavy metal vibrasjoner. Han er vokalist på Mundanus Imperiums Spellemannprisnominerte “The Spectral Spheres Coronation“.

Antigrunge

Det unike toneregisteret og den spesielle feelingen hans kan også oppleves på Snakesskiva “Once Bitten“ ( foreløbig bare på import fra Pony Canyon, Japan). Der er han i godt selskap med Don “the maestro“ Airey ( Rainbow , Ozzy Osbourne ) og de originale Whitesnakegitaristene Bernie Marsden og Micky Moody.

Jørn Landes unike stemme gjorde seg først bemerka i Vagabond. Mannens kreative rush anbefales på utgivelsene “Vagabond“ og “A Huge Fan Of Life“. Ronni Le Tekrø annonserte at “vi er kansje gamle og stygge, men vi lager jævelig bra musikk.“ Jørn ga den lett schizofrene, progressive tungrocken et ekstra teatralsk kick - en overbevisende innlevelse - en særprega vokalinnsats. Vagabond var musikalske outsidere midt i den store grungebølgen – ja, “A Huge Fan Of Life“ ble lansert som antigrunge i Japan. Deres litt drømmeaktige, sakrale og søkende elementer sto i kontrast til den minimalistiske gitarstøyen i grungeepoken.

Tro mot sin stil

Ronni le Tekrø var sikker i sin sak da han omtalte de mest berømte grungerne I vendinger som “klisjeer i kortbukser“ - “de helvetes hamburgeretere“ – “om fem år står de på bensinstasjon I Seattle”... Vagabond konsenterte seg om musikken, ikke kalkulerte hits, salgsmetoder og image. Bandet ville forholde seg til ideene på abstrakt vis. Målet var å realisere visjonene sine, koste hva det koste vil - og disse prinsippene oppsumerer karrieren til Jørn Lande. En av konsekvensene er “velmente råd“ om “karrieremessige sjakktrekk“.

- En del folk sier “du Jørn, du skulle lage en sånn kommersiell pop-plate. Du sang jo så yndig og vakkert på “Alt For Norge“. De ser helst at jeg slutter med “dette heavybråket“, men jeg er ingen Rene Andersen. Jeg kunne sikkert utnytta “Alt For Norge“-suksessen og gitt ut ti versjoner av den samme låta. “Alt For Norge“ er en fin låt, men på sikt er det ikke der hjertet mitt ligger. Jeg er nødt til å brenne for musikksjangeren. Jeg vil ha noe å være stolt av mens jeg gikk på to bein, hevder Jørn Lande, og han tilfredstiller altså guts instinktet per 1999 med symfonisk metall i Mundanus Imperium, et band som altså er aktuelle med “The Spectral Sheres Coronation“ (Nuclear Blast/Distr.: Voices of Wonder).

- Mundanus Imperium: Tempelrock

- Jeg kaller Mundanus Imperium for tempelrock. Mundanus er melodiøst, men likevel knallhard heavy metall, ikke akkurat musikk for mor. Symfonisk, majestetisk og eksperimentell tungrock hvor reglene er satt til side - et privilegium å være sær i kunsten samtidig som det sparker i høyttalerne. Det er et høyt nivå i bandet rent teknisk og vi har ambisiøse arrangement, likevel handler ikke Mundanus Imperium om oppvisning . Vi legger vekt på energien, budskapet - utrykket. Musikken er kansjke litt sær, men bandet har så mye energi at jeg håper det langt i fra blir kjedelig. Full utblåsning hele veien, doble basstrommer, to keyboardister, lengre instrumentale partier, korte men intense vokalsekvenser etc.

- Vi har gjort en coverversjon av “Stargazer“ fra den klassiske Ronnie James Dio-epoken I Rainbow. Den låta føltes helt naturlig innenfor Mundanus’ musikalske rammer. Forskjellen er bare en annen tidsepoke og mer energi. Folk kaller det nittitallets utgave av Dio-æraen i Rainbow. Tekstmessig tar vi det ut i forhold til jordas plassering i universet, menneskets eksistens, frustrasjon.... Vi har brukt mye astrologiske influenser, men du trenger ikke nødvendigvis å studere konseptet for å få utbytte av musikken, sier Jørn.

Han kommer til å bruke noen av de samme inspirasjonskildene i det nye bandet The Ark.

- Vokalmessig har The Ark mer felles med Snakes, mens musikken har noen av de samme referansene som Mundanus; konseptet - kompliserte arrangement - tematiske ting - taktskifter. Her spiller jeg sammen med Tore Østby og Ingar Amlien fra Conseption, og den tidligere TNT-trommeslageren John Macaluso. Vi lagde rett og slett en plate på kicket, som du sikkert får høre mer til på nyåret.

- Snakes - anti puddelrock

Jørn Lande satser også sterkt på bandet Snakes, som lanserte “Once Bitten“ - foreløbig aktuell på import fra Japan sammen med de originale Whitesnakegitaristene Bernie Marsden og Micky Moody , Sid Ringsby (ex-Tindrum, ex-Road) , og den legendariske trommeslageren Willy Bendiksen (Road , Flax, Perfect Crime etc.)“. Dette har vært hovedprosjektet hans i de siste par åra.

Han har fått bøttevis av god kritikk for sin stemmeprakt i David Coverdale-tradisjonen, og den gamle Whitesnakefansen har dermed fått en del oppsiktsvekkende deja-vu - opplevelser. Snakes har i senere tid gjort svært mange prestisjefylte og utsolgte konserter over hele Europa, til tross for manglende pressedekning i Norge. Ifølge Willy Bendiksen er norsk presse “mer opptatt av gardinene til Bettan”. Whitesnake har blitt selve skrekkeksemplet for mange på “gått ut av dato-rock - puddelheavy fra åttitallet”, men dette stemmer ikke overens med Moody & Marsden i forhold til den slagferdige “Once Bitten”.

Om å sverge til klassikerne

- Bernie Marsden og Micky Moody-epoken til Whitesnake hadde aldri noe med puddelrock å gjøre. “1987“ , “Slip Of The Tonque” og den lineupen hadde en touch av puddelrock, men da hadde Bernie og Mickey slutta i bandet forlengst. Micky Moody med countryhatten sin er ikke akkurat puddel, mener Jørn Lande.

- Jeg sverger til den bluesy, og ikke så fryktelig heavy metall-baserte Whitesnake-perioden. Jeg har det samme forholdet til mange klassiske rockeband - for eksempel Pink Floyd. Du relaterer til den første perioden, før Roger Waters slutta - “det var da det var“. Det nye konseptet var fortsatt bra etter han slutta , du kjøper de nye platene, men sverger til klassikerne.

- Unge folk har sett Snakes live og fått et positivt sjokk. Denne musikken blir ikke særlig eksponert lengre. I dag har du mange skrangleband. De har bra låter, men de ser jo bare ned på skotuppa sine og grisespeller. Hvem er det som har spillestilen til Bernie Marsden og Mickey Moody i dag? Det finnes sikkert unntak, men den siste jeg vet om var Slash (Guns ‘n Roses).

Snakes – uten Marsden og Moody

Snakes fortsetter nå uten Bernie Marsden og Micky Moody.

- Ringsby, Bendiksen og jeg hadde virkelig lyst til å stå på og bygge et band. Bernie og Micky er mer av typen “vi speller ikke til uka fordi jeg tenkte at jeg skulle ta ferie“. De har nok sitti litt for lenge på pengesekken fra Whitesnake, mener Jørn.

- Ingen av disse tingene setter oss tilbake. Bernie og Micky skrev mange bra låter på “Once Bitten“, de er glimrende gitarister innen sin sjanger, det var tross alt en lærerik opplevelse, men vi trenger ikke noen av dem for å videreføre konseptet. Bernie tror alt dreier seg om han, Bernie tror han er en verdensstjerne i 1998, men han var jo ikke engang så berømt i Whitesnake. De som vokser opp i Japan i dag har gjennom Vagabond et større forhold til meg enn til Bernie Marsden. De kjenner kansje til Coverdale, men de sier “Adrian Vandenberg“ hvis det refereres til Whitesnake..

- Personlig mener jeg at Bernie og Micky var sentrale i den beste Whitesnake-perioden, mellom ‘78 og 84/85, men den største kommersielle suksessen var “1987“, med John Sykes på gitar.

Låtskriveren Lande

- Det blir også referert til hva jeg har gjort i internasjonale blader. I artiklene om Mundanus Imperium blir jeg omtalt som “vokalisten i Whitesnake hvor han jobber sammen med Adrian Vandenberg“. Det viser at mange ikke har peiling på hva som skjedde for 20 år siden, selv om det riktig nok er en del eldre hardcorefans som kjenner til det originale Whitesnake, kansje spesielt i England.

- Men vi har en ny gitarist i Snakes. Bookingfolk er likevel interessert, og vi har fortsatt med oss Don Airey. Vi sitter med det samme apparatet og gjentar prosessen en gang til. Det blir fortsatt The Snakes, men før en ny utgivelse blir det i utgangspunktet låter fra “Once Bitten“, pluss noen gamle Whitesnake-saker. De som vil ha oss tilbake forventer noen av de gode, gamle Whitesnake låtene, og det er jo heller ingen i Europa som har hørt det nye materialet live. Hvis ikke “Once Bitten” blir lansert i tiden som kommer, får vi promotere og selge den på konsertene. Låtmessig har jeg for eksempel bevist at jeg kan skrive ting før, både i Vagabond, Mundanus Imperium og The Ark.

Mer tent enn noen gang

- I tilegg er markedet i dag mer progressivt enn det var for femten år siden. Jeg tror det er lettere for oss å nå fram til både nye og gamle hardrocktilhengere, en slags crossover. Vi har Tore Morem, en mye mer heavy og progressiv gitarist i forhold til samarbeidet med Bernie og Micky. Tore Morem er det norske svaret den tidligere Ozzy Osbourne-gitaristen Zakk Wylde, avrunder Jørn Lande - “Skriket fra Rjukan”, mer tent enn noensinne, og med et potensiale og en stemmeprakt av verdensklasse.


STIG MYHRE





submit to reddit







Siste saker

John Legend: En legendarisk konsert!

Billy Elliot: Noe for hele familien!

Pharrell Williams: Skikkelig midt på treet!

Lauryn Hill: Mesternes Mester!

3 nye album med Prince, for første gang siden 2010.

Skjønnheten og Udyret: Pur Magi!