Puls - Et ufullendt essay om Bob Dylan

Håvard Rems nesten to hundre sider lange essay om Bob Dylan har sine klare høydepunkt, men tryner i en avsluttende ti-tolv sider lang tolking av Ballad of A Thin Man, en utlegning opphavsmannen høyst sannsynlig ville ledd seg fillete av. Ikke fordi den nødvendigvis er feil, men fordi Rem begir seg ut på nettopp det; å tolke Bob Dylan. Se på bildet til venstre, det er henta fra coveret som omslutter Dylans foreløpig siste meldinger til kloden og det er definitivt ikke PULS-redaksjonen som har gjort bildet uskarpt.

Bob Dylan er ikke for massemorderen, Israels tidligere statsminister Menachem Begin. Han er ikke mot fengselsfuglen Augusto Pinochet. Han kan opptre med det amerikanske flagget som scenedekor, samtidig som han synger Masters of War, og samtidig som CIA har sine snikskyttere i oppdrag. Bob Dylan er bare en kul fyr. Hes just a cool guy.

Disse linjer skrives til tonene av Time Out Of Mind, albumet Bob Dylan ga ut i 1997. Hans beste album, ever. Jeg veit at mange vil mene det er en dristig påstand, noen vil mene undertegnede er sinnsyk. Men sånn er det for meg. Time Out Of Mind, og spesielt Not Dark Yet, er det ypperste den ypperste låtskriver i vårt århundre har prestert.

Om Dylan er poet? Hvilket spørsmål.

Håvard Rems bok om Bob Dylan kommer ut i Gyldendals Ariadne-serie, en samling såkalte monografier. Engasjerte essays om sentrale skikkelser i vår felles kulturhistorie, for å bruke forlagets egne ord. Dette er altså ikke biografien om Robert A. Zimmermann, det er et engasjert essay - og det skal Rem ha. Denne boka er så avgjort skrevet av en engasjert herremann. Håvard Rem kan Bob Dylan.

Av Rems virke han er en av våre mest leste samtidspoeter - gir det seg at han først og sist er opptatt av Dylans lyrikk. Utgangspunktet er ytterst ydmykt ja, nærmest knelende:

Bob Dylan... justerer standarden for hva som er poesi i vårt århundre... etablerte en standard for hva en sangtekst kan være: poesi.

Dette er observasjoner jeg uten reservasjon kan slutte meg til. Det er utvilsomt korrekt som Rem skriver at Bob Dylan er mannen som kom til å revolusjonere poesien i den kontektsten den i all vesentlig grad opptrer som i vår tid; som sangtekster. Sannheten er jo at lyrikk i stor grad som følge av Dylans virke i dag er gjenstand for en type massekommunikasjon som bare en generasjon tilbake i tid var helt utenkelig.

Opphavsmann & Utøver

Og like viktig: Bob Dylan var mannen som på sett og vis skapte rollen som opphavsmann & utøver. Jo, Robert Johnson og Muddy Waters var innom, men de kommuniserte ikke med massene noe i nærheten av samme grad som Bob Dylan kom til å gjøre. Little Richard var på jukeboxen, men han hadde jo ikke skrivi sangene sine sjøl. (Dessuten hadde han intet å melde selv om man ikke skal kimse av be-bop-a-lu-lah; historiens kanskje mest krystallklare melding!).

Der Shakesespeare fikk skuespillere til å framføre sitt budskap, gjorde Dylan det sjøl. Der Irving Berlin og Cole Porter fikk samtidas filmikoner til å uttrykke seg på sine vegne, der gjorde Dylan det sjøl. Der Elvis Presley og Marilyn Monroe ble satt til å framføre schlager-industriens budskap, der framførte Dylan hva han sjøl hadde på hjertet. Men han var ikke aleine.

En helt annen type lyriker

I pop-historisk perspektiv landa han på kloden omtrent hånd i hånd med John Lennon og Mick Jagger, selv om de to-tre åra mellom Dylan 63 og tida rundt 65/66 da The Beatles og The Rolling Stones for alvor begynte å skrive sanger - er vesentlige nok. Bob Dylan hadde skrevet og lydfesta, la oss si godt over hundre sanger før, Jagger/Richards var i stand til å levere Gimme Shelter! Og viktigere, antageligvis: John Lennons Imagine må kåres til århundrets tekst så mye folket vil, men det er ingen som på fullt alvor mener John Lennon var en stor poet. Han lagde noen gode, og fullstendig uforståelige, tekster men han var aldri i nærheten av hva Bob Dylan kan og bør få oppleve: Å bli tildelt Nobels litteraturpris.

Last night I danced with a stranger
But she just reminded me you were the one
You left med standing in the doorway crying
In the darkland of the sun

Det som irriterer meg ved Rems bok, er bruken av hans egne oversettelser. Rem har tidvis gjort glimrende arbeid med tekstene til Hank Williams og Bob Dylan (sunget av Åge Aleksandersen), men det blir i mine øyne pinlig selvhøytidelig å servere egne oversettelser for å understøtte påstanden om at Lennons Norwegian Wood og Dylans Fourth Time Around er siamesiske tvillinger. Det er da man, som leser, tenker: Er det mulig at John Lennon kanskje også er en av forfatterens store forbilder...?

Dylanistisk snurrepiperi

Rem forklarer Dylans virke ved å vise til en sirkel. Innerst står Dylan sjøl, så kommer familien, så miljøet omkring, så samfunnet. Av denne teorien utleder han følgende:

Han forlater ingen sone uten kamp. Når han forlater en sone, er han nærmest i krig med sonen. Og det han oppsøker i neste sone, er fred.

For meg blir dette bare tull, en type dylanisme jeg som sagt tror hovedpersonen vil røyke seg enda en rev til i konfrontasjon med. Hvilken utgave av homo sapiens har det ikke slik? Er det ikke slik opprbudd i forhold til familien, i forhold til jobben, i forhold til landet man bor i og kanskje flytter fra alltid fortoner seg?

Hjernen Er Alene

Aller mest lettvint og dylanisisk syns jeg Rem er når han postulerer:

Dylans kunstneriske og kommersielle gjennombrudd skjedde omtrent samtidig, og dét er noe av Dylans storhet.

Unnskyld meg, men dette er da ikke noe spesielt for og med Bob Dylan? Det er mulig Rem mener Revolver kom etter det kommerse gjennombruddet til The Beatles, at han mener Stones ikke ble ordendtlig Stones før Beggars Banquet, at deLillos kanskje ikke ble kunstnere før med Hjernen Er Alene men slikt blir jo det reineste snurrepiperi. Bob Dylan slo gjennom omtrent samtidig med at han for alvor begynte å skrive gode sanger, rett etter at han hadde rukket å fylle 20. Så enkelt er det og det samme er tilfelle for sågodtsom alle nåtidige pop-kunstnere. Noel Gallagher, Damon Albarn, Lauryn Hill, Anneli Drecker, Kjartan Kristiansen, Bertine Zetlitz, Kurt Cobain... dette har noe med popen å gjøre ikke med Bob Dylan.

Boka forteller forresten ingen verdens ting om Bob Dylans musikk, bortsett fra at Dylan en gang midt på sekstitallet plugga inn og at han egentlig aldri var visesanger, men rocker.

Les boka til Håvard Rem. Den er tidvis innsiktsfull, og den er underholdende. Men vit at du ikke får sannheten om Bob Dylan.

I was born here Ill die here
Against my will
I know it looks like Im moving
Im standing still

Arild Rønsen

Siste saker

VAN HALEN - A DIFFERENT KIND OF TRUTH

Noctorum: Honey Mink Forever

DEADMAN - TAKE UP YOUR MAT AND WALK

En godt krydret Cabaret

The Great Big Taters: Setback Catalyst (EP)

RIVAL SONS - PRESSURE AND TIME