Puls 05.04.13


Jake Bugg
Parkteatret
04.04.2013

Tips noen om denne saken


Les også





Kalender



Jake Bugg: Etter sin tid, forut for sin alder på Parkteatret

Med sin særegne stemme viste Jake Bugg på Parkteateret hvorfor han er en av tiårets mest spennende låtskrivere.

I likhet med mange andre artister påklistret singer/songwriter-merkelappen, er purunge Jake Bugg plassert i musikktradisjonen der Bob Dylan er nestor og John Lennon bokfører. Når han er turnerer med sitt selvtitulerte debutalbum, er det opp mot nettopp denne tradisjonen han blir veid – men aldri funnet for lett. Selv påstår Bugg at Bob Dylan’s cool, you know, he’s great, but he’s not a major influence.

Det er derfor de eldre bluesrøttene Bugg ser mot når han på entrer Parkteateret til legendariske Robert Johnsons «Cross Road Blues», på samme dag som Muddy Waters ville ha fylt 100 år. Over nitti minutter viser han at selv om han ikke uten videre ikler seg hattene han blir tildelt, vil han fremover bli å regne med som en av folk-rockens mest særpregede stemmer.

Uten å hemmes av en slank diskografi eller ung alder gir Jake Bugg oss et tilsynelatende genuint oppvekstepos fra Nottingham, der hans rustne stemme står like lite til alderen som Bugg selv hengir seg til publikumsfrieri. Etter «Love me the way you do» og «Trouble town», proklameres det på «Seen it all» at ”I swear to god I’ve seen it all / nothing shocks me anymore after tonight”. Han fremstår aldri grådig, aldri overtent og aldri sympatisøkende, men forsøker nøkternt å la oss sitte igjen med hans versjon av “livet så langt”.

«Simple as this» («High on a hash pipe of good intent / but it only brought me down»), albumets kanskje mest dylanske spor, viser Bugg hvorfor han som låtskriver for lengst har forlatt tenårene. Videre på settets eneste nye låt er det tydelig hentet inspirasjon fra Miles Kane fra The Last Shadow Puppets, samtidig som han gir rom for gitasoloer som er fraværende på plate. At han er mer enn en trubadur viser han også med (Dylan-ordspillet) «Ballad of Mr Jones». Likevel bli vi stående igjen med en følelse av en prematur struping av en potensielt zeppelinsk jammeøkt. Kanskje er dette et tegn på at Bugg som liveartist fortsatt har mark å pløye. På den andre siden kan det brukes som bevis på at han er i stand til å fylle en scene helt på egenhånd – uten sminke og uten effekter.

Etter nedstrippede «Someone told me» og «Country song» og den etterfølgende slappe versjonen av «Two fingers» (som i motsetning til brorparten av publikums overbevisning har fint lite med peace å gjøre), blir «Taste it» og A-listede «Lightning bolt» et bevis på at han er oppfostret på en bredere musikalsk diett enn Dylan, The Beatles og Hendrix. I forsøket på å forene bruddstykker av gamle storheter med et moderne sound, lykkes den unge briten i å gjøre noe eget – også live. Likevel er det etter eget utsagn en av hans egne favoritter, Johnny Cash’ «Folsom Prison Blues», at Bugg sier et nøktern takk og «vi snakkes» - som for å trekke en femtiårslinje fra The Tennessee Two sin fengselsblues til selvopplevde, bluesverdige ungdomserfaringer. Jake Bugg er kanskje etter sin tid, men definitivt forut for sin alder. Måtte det holde i nye femti år.

Robin Håset Drager


Redaksjonen





submit to reddit







Siste saker

Fremmed Rase: «Det e’ så varmt inn hær!»

Løkki: Hva norsk musikk trenger akkurat nå.

Christer Torjussen: Norges svar på Louis CK

Wallmans Oslo: Rockin'

Kris Kristofferson: "More country for old men"

Singin’ in the Rain: Vanntett underholdning!