Puls 27.02.13


Foto: Jonas Bråthen


Cody ChesnuTT
Parkteatret
26.02.2013

Tips noen om denne saken


Les også





Kalender



Cody ChesnuTT danset med Parkteatret

Med den karakteristiske hjelmen på hodet, som han etter eget utsagn bruker fordi han kjemper for å holde soulen i live, gikk han på scenen på slaget ti. Derfra og inn var det en ren maktdemonstrasjon fra funksoulflinkisen.

Allerede på «Everybody’s brother» skjønte vi det – denne mannen liker å dele av seg selv, og han deler gjerne så mye som mulig med oss. En lang improvisert overgang senere var det klart for «Under the spell of the handout», før han gikk så å si rett over i «What kind of cool (will we think of next?)». Parkteatret virket å sette stor pris på det, selv om mange var der for å høre noe av det eldre materialet.


Foto: Jonas Bråthen

Etter hvert begynte han å fortelle en lang historie, og Cody ChesnuTT bedyret at den påfølgende låta var hans soleklare favoritt. Etter enda en lang intro og en kort opplæring av Parkteatret-publikummet i refrengsynging var det klart for «Love is more than a wedding day». Det virket tydelig som om det var lekenheten og improvisasjonen som var fokus for kvelden; i tillegg til promo av den fantastiske nye skiva Landing on a hundred.

«Since my birth, I’ve been the greatest attraction of the world,» sang både ChesnuTT og Parkteatret«I’ve been life». Det er hevet over enhver tvil at Cody ChesnuTT er den største stjernen på neo-soul-himmelen, og han får god drahjelp av et bunnsolid band, selv om blåserekka ikke var med denne gangen. Likevel er det helt klart at det er Cody ChesnuTT som er stjernen blant dem; han har x-faktoren bandet ville manglet uten ham.

Mot slutten av settet fikk vi «Where is all the money going?» og kunne svare at mye av pengene nok ligger i baren på Parkteatret, før han avsluttet med «Don’t wanna go the other way». Da hadde vi blitt utsatt for en god time med herlig neo-soul, og ChesnuTT hadde ved flere anledninger hoppet ned blant publikum for å danse med Parkteatret.


Foto: Jonas Bråthen

Selvfølgelig kunne han ikke gi seg med det, når stemningen var så god. Han kunne forklare at de gamle låtene ikke passet så bra å spille lenger, nå som han har blitt tobarnsfar og greier. Det er visst ikke sømmelig for en barnefar å synge de låtene, men han gjorde et unntak likevel. Det betydde at vi fikk mange herlige neo-soul-låter fra debutalbumet The Headphone Masterpiece. Med det kunne vi rusle blide og fornøyde ut i oslonatta og lure på hva det neste kule vi kan tenke på er.


Petter Brønstad





submit to reddit







Siste saker

Fremmed Rase: «Det e’ så varmt inn hær!»

Løkki: Hva norsk musikk trenger akkurat nå.

Christer Torjussen: Norges svar på Louis CK

Wallmans Oslo: Rockin'

Kris Kristofferson: "More country for old men"

Singin’ in the Rain: Vanntett underholdning!