Cat Power: Sun

Dette er definitivt det beste som har kommet fra Cat Power på flere år, og denne gangen har hun funnet tilbake til sounden som ga henne gjennombruddet på 1990-tallet. Likevel har hun fornyet seg, med et mer electronicaorientert lydbilde, og Sun har en kronologi som ikke bør brytes opp.


Singelen «Ruin» er en fengende låt, som absolutt kan spilles i de fleste kontekster uten å forstyrre noen. Det er imidlertid mye interessant som skjer, og den pianoledede introen bygges opp rundt Cat Powers karakteristisk hese stemme helt til et dritkult refreng. Selv om dette uten tvil er den beste låten på Sun, er det også mye annet å ta av. For eksempel sitter «Silent machine», en litt uptempo låt med fengende gitarriff, som den skal fra første sekund. Mange av disse låtene trenger imidlertid litt tilvenningstid for alle som er kjent med Cat Power fra før, men da blir også de også helt supre.

Dette kan best eksemplifiseres med låta «Nothing but time», som varer i omtrent elleve minutter. Noen radiolåt er det ikke, men den er aldri kjedelig. I tillegg til at låta er kul i seg selv, har Cat Power gitt den litt ekstra ethos ved å la selveste Iggy Pop synge noen ord i duett med henne. Selv om «Nothing but time» varer lenge, og selv om den også føles som den varer evig, er det helt greit. Det er mange nok interessante ting å høre på underveis, og dette er med på å gjøre Sun til en klasseutgivelse. I tillegg er det fint å se artister slippe så lange låter, nå som de fleste streaming- og nedlastingstjenester tar betalt per enkeltlåt; uansett lengde.

Noen av låtene på Sun kan bli litt for sære og elektroniske for et utrent øre, men det kan jo hende de modner med tiden. Personlig synes jeg ikke det er særlig tøft når det høres ut som trommemaskinen og synthen har hengt seg opp, sånn som på «Real life», men låten er ikke så dårlig at det blir helt ødeleggende for resten av plata. I tillegg til «Real life» er det et par litt merkelige låter, som trolig ikke trenger å gå mer enn et par runder i CD-spilleren før de blir helt på linje med resten. Det anbefales nemlig å spille Sun på vinyl eller CD, slik at det ikke blir for enkelt å slenge de to-tre kuleste låtene i en liste, for så å glemme resten. Som nevnt må Cat Power få tid til å vise at Sun er et god album, ikke bare en samling velskrevne låter.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Clipse og Tomora til topps fredag

(15.08.26) En rap mesterklasse fra veteranene Clipse og euforisk dansbar elektronisk musikk med Aurora og Tom Rowlands fra The Chemical Brothers var de store høydepunktene fra fredagens Øyafestival, sett fra mitt ståsted. Likevel ikke like sterk som dagen i forveien - tross at både Westside Cowboy og James K også leverte inspirerte opptredener som frister til gjenhør og gjensyn.


Tid for å nyte behaget i Maridalen

(15.08.26) En smak av honning, pleier Lars Lillo-Stenberg å si. En smak av behag, vil jeg si. Det ble ingen gudstjeneste i kirken denne kvelden, men kirkerommet egna seg ypperlig for denne intimkonserten.


Wilco er lyden av sommer

(14.08.26) Hvis du vil smake på den gode sommerfølelsen, kan du putte jordbær i munnen. Og når du er mett, kan du fylle på med Wilco i ørene.


Geese viste seg hypen verdig

(14.08.26) Bunnsolid håndverk og maktdemonstrasjoner fra Nick Cave og hans gjeng og Wilco tok nok mest oppmerksomhet hos et meget voksent publikum på en usedvanlig sterk enkeltdag under Øyafestivalens andre dag i Tøyenparken. For oss var det likevel mer tidsriktige artister som Geese og Blood Orange som ga mest energi og festet seg i hjerteroten. Geese viste seg mer enn hypen verdig, og vil etter all sannsynlighet stå igjen som undertegnedes beste opplevelse i Tøyenparken 2026 med sin tøyelige, angstfylte indierock.


Komplett galskap forkledt som J-Pop

(13.08.26) Dette er nok noe av det rareste jeg har hørt på et par tiår. Jeg hører elementer av det jeg antar er J-Pop, men det aller meste minner om en schizofren blanding av alt jeg har hørt av skiver og konserter de siste to årene.


Cortex-klimaks med Nels Cline!

(13.08.26) Det så lenge ut til å skjære seg, men så kom han likevel – Nels Cline! Og hvorfor ikke, når Wilco så allikevel befinner seg i området rundt Tøyenparken?