Beach House: Bloom
En hype er en hype er en hype. Ofte dreier det seg om middelmådigheter.
Beach House er blitt bandet alle som egentlig liker rock, skal like – selv om de altså spiller sveve-indie-pop. Jeg skjønner ikke hvorfor.
Denne Baltimore-baserte duoen har vært i virksomhet siden 2005. «Bloom» er deres fjerde album. Alt låter veldig pent; en slags My Bloody Valentine-utgave av 80-talls syntherne i Cocteau Twins. Helt klart indie. Men først og fremst er de skremmende lite oppfinnsomme. Akkordrekkene deres er indie-pop’ens svar på det aller kjedeligste Willie Nelson kan finne på innen countrymusikken.
Og så låter alle sangene helt likt. Lag på lag med luftige gitarer, synther og vokal. Enya ganger 100. Jeg finner en touch av utsøkthet i «Other People» og «??». I det øvrige, skal Victoria Legrand (vokal, tangenter) og Alex Scully (alt mulig, hovedsakelig gitar) få drive med sitt – uten at jeg skal tre unødvendig forstyrrende inn i bildet.
Del på Facebook | Del på Bluesky